Oppklaringsinnlegg i forbindelse med VG-artikkel.

Det var ikke slik det skulle bli. Det var ikke slik jeg ble forklart at saken skulle fremstilles.

Vi ønsker at saken skal bidra til å spre informasjon og innsikt i denne vanligste spiseforstyrrelsen av dem alle. I saken kommenterer fagkilder fra det nye behandlingstilbudet for denne gruppen ved Haukeland Sykehus, samt Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser og medisinske behandlere innen fedmefeltet.

I tillegg vil jeg bruke sitater fra bloggere og forumskribenter som forteller om egne erfaringer med lidelsen.

Slik jeg leser saken nå, så handler den mer eller mindre kun om meg, og min overspising – som jeg forøvrig ikke har på papiret som en diagnose. Jeg ser ingen sitater fra andre bloggere eller forumskribenter, og det jeg har bidratt med er også blitt omformulert, slik at jeg ikke kjenner meg igjen i det som blir skrevet.

Tilberede, spise. Tilberede, spise. Helt til det ikke går mer, fordi magen står stram og smertefull som et trommeskinn.

Dette er ikke mine ord. Men blir framstilt slik i artikkelen.

Det står også at jeg har hatt spiseforstyrrelsen i flere år, men jeg har faktisk ikke spiseforstyrrelsen på papiret. Alt dette utspinner seg fra et innlegg jeg skrev i bloggen min, hvor jeg skrev at jeg kjente meg igjen i hovedtrekkene til overspisingsproblematikken. Et innlegg hvor jeg skriver at jeg sliter med maten, at jeg kjenner igjen følelser i forbindelse med overspising. At maten har vært en trøst for meg. Et problem, at jeg ikke alltid har hatt kontroll.

Jeg har aldri spist så mye som det beskrives at en med denne diagnosen kan gjøre, det bildet i artikkelen er ikke meg. Jeg tror jeg aldri kunne klart å spise så mye i løpet av en dag, det til tross for at jeg overspiser.

Føler at artikkelen fremstiller meg som svært syk, og jeg er glad jeg ikke sto fram med fullt navn – selv om det er lett å finne fram til meg nå og.

Dette er meg:

~ Overvektig, men ikke sykelig overvektig
~ Overspiser, men ikke sykelig overspiser

Overvekten min kommer i hovedsak etter et svangerskap, etterfulgt av psykisk sykdom, som gjorde at jeg isolerte meg – i liten grad – og dermed ikke fikk den mosjonen som jeg trengte for å gå ned i vekt. I tillegg må jeg jo innrømme at mat har vært min trøst. Jeg har trøstespist.

Når jeg hadde en dårlig periode, kunne jeg “løse” det på tre ulike metoder:
~ Selvskading
~ Overspising
~ Alkohol

Når jeg kjempet i mot selvskadingen, var det oftes overspisingen som “løste” problemene. Maten som fikk meg til å føle meg nummen og følelsesløs, for en liten stund. Glemme de psykiske smertene. Trøstespising.

Overspisingen min. Spiser for mye. Kort sagt. Klarer ikke slutte å spise middag, så lenge det er mer å ta av. Spiser når jeg er deprimert, for å få tankene over på noe annet. Spiser fordi jeg føler meg sulten, og overspiser fordi jeg føler jeg ikke blir riktig mett av en “normal” porsjon.

Alt på grunn av dette innlegget, hvor jeg kjenner meg igjen i en liste over hva som kjennetegner en tvangsspiser/overspiser. Å ikke være fornøyd med kroppen sin, å misunne de som klarer å kaste opp det de har spist, + + +

Jeg er skuffet over fler ting her nå, for det første at jeg ikke fikk tilbud om å lese artikkelen før den ble publisert. For det andre at hun har omformulert meg så veldig, og jeg kjenner meg ikke igjen i det hele tatt i denne artikkelen. Og derfor føler jeg at et oppklaringsinnlegg er på sin plass. Forklare litt mer om hva JEG mener om dette, hvordan det er for meg.

Kommentarene under artikkelen gidder jeg ikke en gang å kommentere, men er det noe rart man føler skam når man blir møtt med så mange fordommer?

Kommentarfeltet mitt er åpent for kommentarer og spørsmål.

Ikke lov meg evigheten!

Evig glad i deg.
Du mister aldri meg.
Jeg skal alltid være her for deg.

Løgner!

Tenk deg om.
Hvor mange har du lovet evigheten?
Hvilken garanti har du for at det vil vare for evig?
Vet DU hva framtiden bringer?

Jeg har blitt lovet evigheten, men evigheten tok slutt.
Igjen sitter jeg, uten deg.
Jeg lovet evigheten tilbake, men jeg kan ikke holde det løftet.
Jeg er forsatt glad i. Jeg ønsker å fortsatt være der.
Men jeg kan ikke.

Man må være realistisk.
HER og NÅ er du en jeg er glad i, veldig glad i.
Akkurat nå er jeg her for deg.
Og jeg HÅPER det vil være slik for alltid!

…men jeg kan ikke love noe!

Hvem vet hva morgendagen bringer.
Eller en uke, en måned, et år fra nå?

Så ikke lov meg evigheten.
La oss snakke om HER og NÅ.

Hvorfor ble jeg slik?

Jeg skulle ønske folk hadde en forståelse for hvorfor jeg er der jeg er i dag. Jeg skulle så sårt ønske at folk hadde en forståelse for hvorfor jeg begynte å skade meg selv, hvorfor jeg så sterkt ønsket å ta livet mitt. Jeg skulle ønske folk hadde en forståelse for hvorfor jeg blogger åpent om all elendigheten!

Hovedgrunnen for all dritten er voldtekten! Følg nøye med her nå, så kanskje dere har forståelse for hvorfor livet mitt ble et rent helvette!

Jeg ble VOLDTATT. Tatt med vold. Tvunget til sex, ved bruk av vold! En stor og sterk politimann kastet meg ned på gulvet, tok på kroppen min med sterke hender. Slo meg, sa stygge ting til meg og dro av meg klærne. En gammel og ekkel gris presset sin stive ekle penis inn i både “musa” mi og munnen min! Han nektet å ta nei for et svar, han overhørte ropene mine, da jeg ba han la være! Han så ikke tårene mine, han så ikke hvor mye han smertet meg!! Han fortsatte og fortsatte, som om han hadde all rett til å skitne meg til på den måten! For så å bare la meg ligge igjen på gulvet, med skammen og redselen. Skyldsfølelsen. Smerten.

Er det noen av dere som vet hvordan det er å leve med minnene om noe slikt. Redselen for at det skal skje igjen. Å ikke få sove om natta, fordi man er redd eller fordi drømmene alltid viser deg ditt verste mareritt – det du helst vil glemme! Den angsten man går med. Følelsen av å være skitten og brukt. Følelsen av å være verdiløs.

Er man en stille og beskjeden jente fra før, så kan det være vanskelig å være sterk å komme seg gjennom en slik opplevelse. Jeg klarte det ikke, jeg ville velge den “letteste” utveien. Å ikke leve lenger. Kutte mine håndledd, kutte pulsåra, og bare dø! Slippe smertene, slippe skammen, slippe redselen. Selvfølgelig klarte jeg det ikke, jeg sitter her jo i dag – men kuttingen av håndleddene lærte meg noe annet – faktisk flere ting:
~ Kroppen min ble stygg, og da kanskje ingen ville ta i meg mer
~ De vonde følelsene ble borte for en stund, når smerten på håndleddene var der.
~ Endelig var det noe JEG hadde kontroll på.

(les også: Hvorfor selvskade? – som har vært mine grunner til å gjøre det!)

Vrangtanker – helt klart! Og kanskje bare en som har vært der selv klarer å forstå hvorfor det er slik.

Jeg opplevde noe av det verste man kan oppleve. En krenkelse til de grader. Og jeg har vært gjennom HELVETTE i mange år pga dette! Innimellom kan jeg forsatt føle det på kroppen, smerten han påførte meg!

Men til tross for det helvette jeg har vært gjennom, så lever jeg. Og det mye takket være selvskadingen! Etter et par mislykkede forsøk på å kutte pulsåra, ble selvskading det stikk motsatte fra et selvmordsforøk – det ble det som holdt meg i live! Fordi smerten ble lettere å leve med. Det høres sykt ut, men slik er det – spør hvilken som helst selvskader. De fleste gjør det ikke for å dø, men for å klare å overleve!

Jeg har mange år bak meg med selvskading og et rent helvette. Men jeg er stolt over hvor langt jeg har kommet. Jeg bryr meg ikke om hva folk mener om arrene mine eller hva jeg har vært gjennom. Fordi jeg vet at mine nærmeste vet akkurat hvordan ting er, og de er der for meg uansett.

Jeg kjenner bygda jeg bor i, jeg har trossalt vokst opp her. Jeg vet hvor flinke folk er til å snakke om andre medmennesker. Slenge med leppa og spre sladder. Jeg vet også at mange fra bygda mi leser bloggen min, det ble jeg fortalt i kveld. Til dere; morsomt å snoke på livet til naboen, uten at hun vet om det? Hva med å sende meg en mail eller legge igjen en kommentar – still spørsmål, eller si hva DU mener? Eller er du for feig? Liker å gjemme deg bak en skjerm, og bare snoke på livet til andre?
Men bare så det er sagt, jeg hadde satt pris på at du som kjenner meg i virkeligheten legger igjen et lite spor enten som kommentar under innlegget her, eller på mail: liljen7@live.no eller på facebook om du har meg der – for å si fra at du faktisk leser om livet mitt. Så slipper jeg å gå i butikken å være paranoid og spekulere i om den eller den leser her inne! Så pass med respekt bør man vise til sine medmennesker i ei lita bygd som dette!

I en humanistisk ånd er respekt noe alle mennesker fortjener fordi de er mennesker.

Døm meg ikke for hva jeg har vært gjennom. Se heller styrken min for at jeg har kommet dit jeg er i dag! Vis meg tillit og forståelse. Det er ikke stort jeg krever av mine medmennesker og venner. Bare så synd at folk har ulike verdier og syn på ting!

Kjente jeg ble en smule irritert og oppgitt da jeg fikk høre at så mange fra hjembygda mi leser her inne. Jeg står for alt jeg skriver, og vet at hvem som helst kan lese bloggen – den er jo åpen! Men jeg ble oppgitt fordi INGEN her har hatt guts til å fortelle meg at de har lest – bortsett fra EI – og da hun kom til meg å sa det ble jeg så letta og takknemlig! Får mer på følelsen av at det er feige folk som liker å slarve om andre – prove me wrong?

Hvorfor blogger jeg?

Mest for min egen skyld, å få ut tanker og følelser jeg sitter inne med. Dere skulle bare visst hvor godt det er å få det ut. Men jeg blogger også for å vise at det er ingenting å skjemmes over å slite psykisk. Det er så mye tabu omkring psykiske lidelser, og det er så viktig å få åpenhet rundt dette. Jeg ønsker å dele mine erfaringer slik at andre mennesker skal få en viss forståelse for hvorfor noen sliter. Jeg ønsker å la andre som sliter vite at de ikke er alene der ute, at det finnes flere som har og har hatt det vanskelig. La folk som kanskje ikke har noe håp, se at det finnes håp. At noen kommer seg gjennom alt det vanskelige og klarer å leve videre. Derfor blogger jeg åpent!

Fortsatt ikke “made of stone”!

Jeg har tidligere hatt innlegg om dette  -  “Do you think I am amde of stone?“  – men jeg må pokker meg spørre igjen… Tror dere jeg er laget av stein???

I helga har jeg kost meg på bloggtreff, men noen har forsøkt å ødelegge gleden for oss alle – og det er så leit. Men til tross for anonyme kommentarer på noen av bloggene våre, og stygge innlegg fra noen som ikke var velkommen på treffet – så har vi hatt det kjempekoselig og veldig morsomt.

Men det er begrenset hvor mye et menneske klarer å lese dritt om seg selv, uten å la det gå inn på seg. Jeg har forsøkt, jeg har stengt det ute i hele helga, fordi ingenting skulle ødelegge den beste helga på lenge. Men når andre ikke gir seg, og man blir omtalt som verdens mest motbydelige menneske, og verdens ondeste – så er det vanskelig å ikke få vondt. I dag klarte jeg ikke holde igjen, jeg klarte ikke forsøke å være så sterk som jeg ønsket, jeg klarte ikke lenger late som det ikke går inn på meg. Selv om dritten kommer fra noen jeg absolutt ikke liker, og vedkommende betyr ingenting for meg – så gjør ordene vondt. Det gjør vondt at noen kan være så slemme… Gråten tok meg, men jeg har så mange herlige mennesker rundt meg – så det gikk veldig fort over. Støttende ord fra blogghjertene mine om at jeg ikke er ond i det hele tatt, at jeg er et av de snilleste og søteste menneskene de har møtt hjelper veldig veldig veldig på humøret! Og da går tårene over til å bli gledestårer fordi jeg blir så rørt!

Det blir sagt “Eier dere ikke samvittighet? Forstår dere ikke at andre mennesker har følelser?” – jeg kan ikke si annet enn “DITTO!” Ingen av oss her har noen gang hengt ut vedkommende på bloggen vår, vi har kun skrevet at vi koser oss på bloggtreff – noe vi har all rett til å gjøre. Det er ingen av oss som kaller henne en bloggfitte, det er ingen av oss som sier at hun er verdens ondeste menneske, det er ingen av oss som sier hun er motbydelig – det er det hun m/venner som sier om meg. Tror ikke de at jeg har følelser? I’m NOT made of stone, god damn it!

Det er så trist at bestemmelser ikke blir respektert, og at man skal forsøke å lage kvalm pga det. Det var faktisk ikke bare min avgjørelse, det var faktisk ikke bare min skyld! Men jeg føler vi nå har fått bevist at rett avgjørelse ble tatt!

Trist at noen ikke vet hvor grensen går, og når man faktisk skal gi seg…

Just because I rock, doesn’t mean I’m made of stone.

(sitat fra Me, Myself & Irene)

Og jeg er sikkert enda mer ond som skriver dette innlegget, men jeg er så lei av hele situasjonen nå. Det smerter meg, og jeg trenger å blogge om det. For jeg kan kanskje virke veldig tøff, men jeg har følelser jeg også…

Å respektere andre.

Hva er respekt?

Respekt kommer fra det latinske: «spici» og «spectare». Begge varianter av verbet har betydningen «å se, å skue noe fremfor seg». Med «re-» foran verbet får vi «respici» eller «respectare». Det norske verbet «respektere», kan bety: «å se om igjen, se påny».

Respekt er et begrep for vår holdning overfor andre som kan vise at vi anerkjenner at den andre er verdig en aktelse enten som vår likemann eller som en vi setter høyere enn oss selv.

I en humanistisk ånd er respekt noe alle mennesker fortjener fordi de er mennesker.

(Wikipedia)

Det med respekt er vanskelig. Jeg vet med meg selv at det er vanskelig å respektere noen som feks har gjort meg vondt. Det er vanskelig å respektere andres valg, om det innebærer sorg for meg selv. Men man må bare forsøke å tenke på at andre gjør det de mener er best for seg selv, og det må man bare respektere – selv om det er vanskelig, kanskje spesielt om man ikke forstår det. Jeg tror respekt og forståelse går mye inn i hverandre. Om man har forståelse for et annet menneske, er det vel også lettere å respektere.

Jeg har tatt mange valg, som ikke er blitt tatt i mot med forståelse og da heller ikke respekt. Men dette er valg jeg mener er best for meg, og eventuelt for andre – og jeg står for de valgene. Da er det ekstra leit at det finnes mennesker som ikke respekterer dette. Kanskje har jeg ikke gjort meg fortjent til noen respekt fra enkelte – det kan jeg lett forstå. MEN, når det er andre mennesker med i bildet, mennesker som virkelig fortjener respekt – så blir jeg oppgitt over at noen rett og slett ikke klarer å respektere det som er blitt sagt.

Når en avgjørelse er blitt tatt, av flere sammen, så bør det bli respektert. Uansett hvor såret eller sint man er for det. Det er liksom lite man kan gjøre med det uansett. Valget er tatt, the end!

Jeg vet jeg kanskje kaster stein i glasshus her, men jeg er ikke redd for å si at jeg synes det er vanskelig med respekt – spesielt om det innebærer sorg for meg selv. Men jeg vet at valg er blitt tatt, og at det ikke kan endres på – derfor lar jeg det ligge. Det er vanskelig å respektere, men hva hjelper det å rope ut om det? Hva hjelper det å presse seg på, og late som ingenting? Da gjør man det bare verre for segselv, og man bør kunne ha respekt for segselv til å klare å la ting ligge.

Likte godt siste setningen i sitatet hentet fra Wikipedia:

I en humanistisk ånd er respekt noe alle mennesker fortjener fordi de er mennesker.

Noe flere burde tenke over. Jeg vet at JEG trenger å tenke over dette, og forsøke å gjøre noe med egen respekt for enkelte andre. I’m only human, og langt fra perfekt! Jeg er ikke redd for å si det;  Det finnes en del mennesker jeg har mistet respekten for – om jeg noen gang har hatt respekt for dem da.

~Hva vil det si å respektere andre mennesker?
~Hva skal til for å respektere noen?
~Hva må et menneske gjøre for at andre mister respekten for deg?

Å falle tilbake hundre steg!

Det føles slik, selv om noen som kjenner meg veldig godt over flere år, sier at jeg har ikke falt tilbake hundre steg. Og jeg klarer jo å se det selv også, jeg har IKKE falt tilbake hundre steg – selv om det føles slik. For selv om jeg har taklet ting dårlig den siste tiden, så er jeg fortsatt reflektert og med en god selvinnsikt.

Jeg vet veldig godt at jeg har taklet ting ekstremt dårlig den siste tiden, men helt ærlig – finnes det noen som takler slike ting godt? Jeg tror ikke det. Men min måte å reagere på er kanskje ikke slik folk flest ville reagert og håndtert ting. Og det er dette jeg må jobbe med. Hvordan takle ting, hvordan håndtere ting. Reaksjonsmønster. Situasjonshåndtering.

Jeg vet at jeg med dette falt tilbake over hundre steg. Når man får bekreftet alt det onde med seg selv, så hvorfor i det hele tatt gidde og forsøke å lure seg selv eller andre til å tro noe annet? Når man enda – etter å ha kommet så langt – på et blunk er tilbake der hvor man var for mange år siden, hvordan klare å beholde troen på at man noen gang kan forandre seg til det bedre? Angrep er beste forsvar. Holde folk på avstand. Dytt dem unna for alt det er verdt. (Dette skrev jeg i går, til ei som kjenner meg på godt og vondt.)

Beskyldningene har haglet mot meg. Martyr. Demon. Sosiopat. You name it. Jeg har vært såret og redd, sint og hevngjerrig. Jeg har gått i forsvarsposisjon, livredd for at alle skal tro på løgnene som blir sagt. For det er LØGN. Jeg er ingen martyr. Jeg er ingen demon. Jeg er ingen sosiopat. Jeg er ei overfølsom jente, ei jente med liten tro på seg selv, ei jente som er redd for å la folk komme nært – samtidig som jeg er ei jente som er livredd for å bli forlatt og bli alene. Sist nevnte er forresten en slitsom kombinasjon – å ikke klare å la folk komme tett innpå meg, samtidig som jeg lengter så sårt etter nære relasjoner. Det er få som har klart å komme helt inn, inn forbi det harde skallet.

Det finnes de som har skrevet til meg “Nå må det snart ringe noen bjeller. Tror du det er tilfeldig at det alltid er DU som er innblandet i slikt. Det er deg det er noe feil med”. Det har ringt mange bjeller, og hvor mange ganger har jeg ikke forstått at det er jeg som er feilen. Men samtidig synes jeg det er merkelig at det alltid er de jeg krangler med som mener at det er jeg som er feilen, mens andre mennesker – utenforstående, som kjenner meg – sier at det stemmer ikke. De sier jeg er følsom, og de forstår at jeg er blitt såret. Det eneste de mener jeg må jobbe med, er min egen selvtillitt og måten jeg reagerer og håndterer slike situasjoner på. Selv om min måte å reagere på ikke er som folk flest, så betyr det ikke at det er en feil måte å reagere på. Det er bare MIN måte å reagere på, selv om det kanskje er en veldig usunn måte å reagere på. Selv om jeg håndterer ting annerledes, så betyr det ikke at jeg håndterer det feil. Jeg håndterer det på min måte, selv om det også er en veldig usunn måte. Det er ikke FEIL, og JEG er ikke en feil – jeg trenger bare å lære meg mer sunne måter å reagere på, mer sunne måter å håndtere ting på.

Jeg er så delt. Fornuften sier alt dette over, mens følelsene sier noe annet. Følelsen av å være mislykket er sterkt tilstede. Følelsen av å være en feil. Følelsen av at alt det onde som er blitt sagt om meg faktisk er sant, sitter som en stor vond klump like under brystbeinet. Hvor mange ganger har jeg ikke googlet disse ordene, for å finne definisjonen – er det noe jeg kjenner meg igjen i? Hvor mange ganger har jeg ikke snakket med familie eller venner om dette, fortalt min bekymring om at beskyldningene er sanne? Men både google og familie/venner avkrefter dette. Jeg kjenner meg ikke igjen i beskrivelsene, familien og mine nærmeste venner kjenner ikke igjen beskrivelsene i meg. Fornuften sier jeg burde stole på de som kjenner meg! Mens følelsen lar noen som ikke kjenner meg like godt, bestemme at slik er jeg. Jeg lar noen som ikke kjenner meg bryte meg ned.

Jeg har tenkt mye i det siste. Og jeg har diskutert mye med andre. Og jeg har funnet ut at jeg er nok litt reflektert midt oppi alt likevel, selv om jeg har påstått at det er så tøft nå og at jeg ikke klarer å være den reflekterte og fornuftige jenta jeg vet jeg kan være.

Jeg lurer på . . .
Kan man forandre seg?
Kan man forandre sine måter å reagere på?
Kan man lære seg å kontrollere reaksjonene sine?
Kan man lære seg nye og bedre måter og håndtere (vanskelige) ting på?
Er det virkelig mulig, eller er man dømt til å være akkurat slik man er?

I guess we change,
some for the better
some for the worse
I’m stuck somewhere between and it hurts.

(Sirius – Fuck up)

Jeg vet det krever hard jobbing med seg selv. Jeg vet at man må kjempe hardt. Og jeg føler det er det jeg gjør også. Jeg følte også at jeg var på veldig god vei for 2 år siden, jeg følte jeg hadde kommet langt. Jeg skal ikke si at 2 behandlerbytter på relativt kort tid er årsaken for at det stoppet litt opp, at jeg har falt litt tilbake – jeg er fullstendig klar over at mye av skylden er min. Men det har vært tøft å bytte behandler, det har tatt fra meg håpet litt, tatt fra meg viljestyrken til å kjempe. Men det var JEG som lot håpet forsvinne, det var jeg som sånn halvveis gav opp. Det er vanskelig når ting ikke fungerer.

Men jeg har likevel ikke gitt opp helt. Jeg fortsetter å kjempe. Fortsetter å gjøre det jeg kan for å få det bedre. Møte opp til behandling, forsøke å få frem det jeg ønsker og trenger å si. Samtidig jobber jeg mye med meg selv utenom behandling også. Reflekterer over situasjonen min, setter meg små mål – som jeg gjør det jeg kan for å fullføre. Det er lite å utsette på innsatsen min, det er jeg sikker på!

Mai har vært en tøff måned – selv om det også har vært mange fine lyspunkt. Jeg er glad mai er over, så jeg kan legge det som har hendt bak meg – jeg skal legge det bak meg. Nå kommer sommeren for fullt, og jeg har mange planer å se fram mot. Jeg skal nyte sommeren med familie og venner. En epoke i livet mitt er over (og minnene kan ingen ta i fra meg), men mange nye ligger på lur. Jeg vet jeg har mye godt i vente, og jeg skal fortsette å vandre framover. Jeg vet jeg ikke trenger å gå de hundre stegene framover igjen – for jeg falt aldri SÅ langt tilbake.

(Photo av Kristel Liljen)

Oppsummering av Mai!

Fortsetter med månedsoppsummering, som i hovedsak er inspirert av Kayso – selv om jeg la til egne kategorier selv og gjorde det litt mitt eget :)

Største opptur/glede:
~Fest med venner
~Vår 17.mai feiring.
~Mye å se fram mot
Største nederlag/sorg:
~Å ikke bli trodd.
Anger:
~At jeg stolte på deg.
Beste minne:
~Da Kristine og Caroline var her, de reiste hjem 3. mai.
Verste minne:
~Trusler og skremselspropoganda. Det nådde ikke inn, men gjorde vondt likevel. At det skulle gå så langt.
Trening/slanking:
~Spilt 4 fotballkamper, hvor jeg spilte HELE kampen to av disse.
Velvære/helse/utseende:
~Gitt litt blaffen. Bare shave leggene et par ganger. Håret er like kjedelig.
Ellers har jeg hatt en del smerter, vet ikke om det er noe å bekymre seg over enda. Om det ikke gir seg, så kontakter jeg legen.

Tv-serie: Dilla på “Home And Away” igjen!
Film: Engler og Demoner (Er vel eneste jeg har sett, som jeg husker)
Musikk: Sirius – Fuck up (vinneren av Norske talenter). B.O.B feat Hayley Williams & Eminem – Airplanes. Eminem – Not afraid. Lista mi for MAI på Spotify!
Bok: Ung jente av Hannah. I tillegg til bokseriene jeg følger med. Alltid gøy med ny bok der.
Mat: Taco med kyllingkjøttdeig.
Spill: Super Mario på Wii
Person: Alle de som har støttet meg den siste tiden, dere uunnværlige! ♥

Beste kjøp: Nintendo Wii m/Super Mario. Nye klær.
Dårligste kjøp: Ingen spesielt dårlige kjøp.
Ønskeliste: Mer sommerklær.
Tanker om pengebruken denne mnd: Wii’en kjøpte jeg for pengene jeg fikk av mormor i bursdagsgave, men spytta i litt selv. Kunne godt forsøk å unngå det, for det tappet meg litt for penger der og da. Men klarte meg fint. handlet klær til meg og Em, vi trengte det, så da er det greit! Burde spara litt penger til bloggtreff og reisa dit, men ikke hatt noe å avse.

Favoritt blogg: Er veldig glad i Iselin sin blogg for tiden. Spennende å følge med på bryllupsferden og svangerskapet hennes.
Beste innlegg:
~Gudrun – Perlene mine
~Ina – Mitt vekttap
~Karianne – Kjære Bumilia Nevrosa
~Joakim – Jeg skal faen ikke dø
~Femelle – Få bedre selvtillitt
Eget beste innlegg:
~Hardt skall, men likevel ikke
~Gjennomhullet
~Forventninger og hva jeg trenger i behandlingen
Blogginspirasjon: Laila
Bloggirritasjon: Sutring om etterligning, og inspirasjon uten å kreditere inspirasjonskilden.
Bloggopptur: Droppet mange kjedelige blogger på bloglovin. Nominert til Blog of the year.
Bloggnedtur: -
Statistikk for bloggen min:
~ 13 443 sidevisninger
~ 435 i gjennomsnitt per dag
~Mest trafikerte dagen hadde 968 sidevisninger, og var 19. mai
~100 følgere på bloglovin per 30.mai, som betyr at jeg i løpet av mai har fått bare 3 nye følgere! Men det skal sies at jeg hadde 104 – så fire har forlatt meg, vet nok hvem de er også – så er ikke så stort tap.
Ellers: Hatt opprydding på bloglovin, noe som lettet meg veldig. Mange blogger leser jeg kun fordi jeg føler meg pliktig, og det er så belastende. Jeg har blogget lite denne mnd, og mye sutring. Jeg har også vært dårlig på å lese andres blogger og veldig dårlig på å kommentere tilbake. I tillegg til å være trist og sliten, så har det også vært mye som har skjedd, som har gjort at jeg ikke har hatt tid.

Beste bilde: Vanskelig å velge, for jeg synes jeg har tatt noen fine bilder denne mnd. Men det må kanskje bli dette:

Beste prestasjon: At jeg i det heletatt har brukt kamera er en prestasjon i seg selv. LOL
Forespørsel: Stille opp som fotograf på hjemmekampene til herrelaget.
Ellers: Fotografert en hjemmekamp til herrelaget, og det ble noen bra bilder der. Og de er fornøyde som alltid. GØY! Tatt noen fine bilder ellers også, og kjenner inspirasjonen komme tilbake. Håper på å ha full inspirasjon nå når det blir sommer. Har også kjøpt meg et lite kamera, som jeg kan ha med på fest og slik – vil ikke ta med speilreflekskamera som er verdt 10.000 kr til fest. Dette kameraet kjøpte jeg for mine trumfpoeng, så brukte ingen penger på det sånnsett.

~Møte opp til timene hos TI.
~Ikke selvskade.
~Fortsette med trening og fotballkamper.
~Bli flinkere til å komme meg ut og treffe mennesker – ikke bare på tilstelninger og fest, men ellers også.

Fullførte mål:
~Møtte opp i første time hos TI, og det gikk bra.
~Vært med alle kampene til laget sålangt i år.

Var trist å ta farvel med blogghjertene mine Kristine og Caroline som var her på besøk 29.april-3.mai. Men greit å vite at det ikke er lenge til jeg ser dem igjen.
Hatt en turbulent måned. Skulle gjerne hatt mye ugjort/usagt, ikke fordi jeg tror det ville endra noe – men fordi enkelte ting bare burde være usagt/ugjort.
Innsett at selv med et år fotballpause, så har jeg ikke glemt gamle kunster, og skuddfoten er likebra enda. Takk for det!

Tanker og meninger helt på tampen:

Tenkt mye på det med å blogge om Em. Når noen skal bruke Em i mot meg i en diskusjon/krangel, da blir jeg forbanna. Em er uskyldig, og har ikke gjort noe galt. Jeg har tidligere blogget om henne, og syntes det var OK. Helt til noen skulle blande seg inn og mene jeg er en dårlig mamma BARE fordi jeg er psyk og selvskader. Jeg hadde da en periode hvor jeg knapt nevnte henne i bloggen. Men jeg kommer ikke unna det; Em er datteren min, hun er den største delen av livet mitt. Bloggen min handler om meg og livet mitt, og da føles det feil å nekte og skrive om henne – mitt hjerte – bare fordi noen som ikke kjenner oss mener jeg er en dårlig mamma. Jeg vet det er skummelt, og man aner ikke hvem man kommer over. Folk som kan sende bekymringsmelding, uten noen særlig grunn. Løgner. For å ødelegge for meg, eller fordi de bare er dumme nok til å TRO at de vet best. Men samtidig er jeg ikke redd. Jeg vet at jeg er en god mamma. Jeg vet at jeg har familie og venner og bekjente som kjenner oss, som vet at jeg er en god mamma. Jeg vet at læreren på skolen til Em vet at jeg er en god mamma. Det er INGEN som kjenner oss IRL som tviler på dette. Så en bekymringsmelding ville ikke gjort noe fra eller til. Så de som forsøker å bruke Em i mot meg – det er virkelig å synke lavt altså! Er det en slik person dere vil være? Å bruke et uskyldig barn.. Greit dere ønsker å sabotere for meg, eller ikke se meg lykkelig. Men forstår dere at dere står i fare for å ødelegge for Em – ei 6 år gammel jente? Forstår dere at dere kan såre henne og skade henne? Tenk dere om en gang til, og sitt på FAKTA før dere gjør noe overilt!

Når det kommer til oppdragelse, så finnes det mange ulike måter. Mange ulike meninger. Selv om min måte å oppdra på er annerledes enn hva du ville gjort, så betyr det ikke at min måte er feil for meg og datteren min. Det betyr ikke at DU har rett, og jeg har feil. Det finnes ingen fasitsvar på barneoppdragelse. Hver forelder må gjøre det som de føler er riktig for seg selv og barnet sitt.

VÅG å bruk Em i mot meg en gang til.
VÅG å true eller skremme meg med barnevernet en gang til.
Bare VÅG, og du skal få se KRIG!
For INGEN skal få skade meg og Em.
INGEN skal få dra inn MIN datter inn i en tåpelig krangel.
Det er bare å synke alt for lavt, og sier mer om DEG, enn meg eller noen andre!

~~

Det blir så mye i disse innleggene, så jeg håper jeg har fått med alt,
og at linkene sitter der de skal og sånn.