Framtiden er i mine hender.

På mandag fikk jeg telefon fra psykologen, de har bestemt seg for å “kaste meg ut”.. Han nye psykologen så ingen hensikt med å fortsette noen behandling, hvorfor vet jeg ikke. Fordi jeg ikke klarte å bli trygg på han den korte tiden jeg gikk hos han? Uansett, når han la fram dette på behandlermøte – eller hva det var, så var de andre enige i hans avgjørelse. Så jeg har nå sendt brev dit, for å få tilsendt kopi av journalen min. Og hadde min siste time der for over en måned siden – brått og brutalt.

Men ikke tro jeg gir opp av den grunn!

Jeg har vært i kontakt med barnevernet en stund nå, tro det eller ei – jeg som alltid har vært redd for dem. Har hatt noen gode samtaler med dem, og for de av dere som har ment at dere kunne melde meg dit, eller true med å melde meg dit – dere kan ta det helt med ro. For barnevernet har hatt en undersøkelsesperiode som har vart i litt over 3 mnd nå, i og med at de har vært pliktige til det, med tanke på min tidligere psykiske helse. De har snakket med fastlege, psykolog og lærer til Em. De har funnet ut at det er ingenting å si på meg som mor, at jeg vil det beste for barnet mitt, og at jeg søker hjelp til å få ting helt bra for oss. De mener jeg har et godt nettverk rundt oss. Så de har avsluttet undersøkelsen, og vi (jeg og mine to saksbehandlere der) har blitt enige om at det kunne være kjekt med et tiltak som heter “Råd og veiledning” – i og med at jeg har spørsmål om hvordan jeg skal snakke med Em om feks arrene mine, og ettersom jeg skal bli mor til en til, og hverdagen vår blir en annen. Og jeg ser faktisk bare fram til dette. Jeg kunne sagt at jeg ikke ville være med på det, og da hadde saken hos BV vært avsluttet – men jeg takket ja. Fordi jeg tror det kan lønne seg for oss i lengden, spesielt nå som jeg står uten oppfølging fra psyk.

Hun kontaktpersonen min hos BV kom også med et råd om å kontakte psykiatrisk sykepleier i kommunen, for å vurdere samtaler der. Selv om BV visste mitt ønske om fortsettelse hos psyk, så var det ingenting de kunne si på avgjørelsen heller. TI hadde alt bestemt seg… Men de skal ha en takk for at de prøvde!

Via BV har jeg også kommet i kontakt med familievernkontoret, og hatt en fin samtale på tlf med ei dame derfra i dag. Vi skal sette opp en samtale med faren til Em, for å forsøke å få i gang mer samvær igjen. Det har fungert dårlig i det siste, så jeg har følt vi trenger hjelp til å få kommet i gang. Kanskje han føler det mer som et press å ha henne også, og vanskeligere for han å lure seg unna samvær. Det blir spennende å se hvordan det møtet går. Men håper på en fin samtale, og at vi får en avtale som kan fungere.

Sannheten er at Em og pappaen er som fremmede for hverandre nå. Em har forandret seg kjempemasse i det siste, og han har ingen peiling på hvordan hun er, hva hun trenger og hva hun liker – eller noe. Selv Even mente at Em hadde forandret seg siden han sist traff henne ordentlig, og det er i og for seg ikke SÅ lenge siden. Så en avtale som fungerer, må i hovedsak være en avtale om korte samvær i starten, noen timer nå og da – så Em ikke blir kastet ut i overnatting ei hel helg med en gang, da tror jeg lett hun kan slå seg vrang.

En annenting er at jeg har tenkt å ta kontakt med familieambulatoriet – et tilbud for blant annet gravide/småbarnsforeldre som har det vanskelig. Har tenkt å kontakte dem i hovedsak for å høre mer om hva det er de driver med, og finne ut om det kan være noe for meg. Kanskje er jeg sterk nok til å stå på egne bein nå, men synes likevel det er trygghet i å ha NOE. Mye derfor jeg valgte å gå for “råd og veiledning” med BV også, fordi da har jeg noe å falle tilbake på. Noen som hjelper meg om det skal være nødvendig. For hvordan hverdagen blir som tobarnsmor, det vet jeg jo ikke enda. Det kan bli fryktelig slitsomt, og skummelt.. Selvføglelig håper og tror jeg at det ikke blir det, men man vet som sagt aldri.

Ellers vil jeg minne om familiebloggen 3hjerter, hvor jeg skriver en del om dagen. Bilder av både Em, Lissinj og megselv m/magen ligger der. Lissinj har visst seg å mest sannsynlig være en gutt, forresten! :)) Har et godt samarbeid med Even, og han har vært med på jordmorkontroll og ultralyd. Les mer om det på 3hjerter da, vel – og følg oss gjerne der også, og legg for all del igjen kommentarer :D Er overveldet over hvor mange som stiller opp og bryr seg <3

Bloggens framtid.

I det siste har jeg virkelig ikke “brydd” meg om bloggen, bare innom for å godkjenne en og annen kommentar. Jeg har også vært utrolig dårlig på å lese andre sine blogger, og enda dårligere på å kommentere hos andre.

Det er andre ting som opptar livet mitt om dagen. Ting jeg ikke kan skrive noe om, blandt annet. Men også gledelige ting, som svangerskapet – mest av alt det. Lissinj i magen min, som for 4 dager siden rørte såpass på seg at jeg kjente det – og har latt meg kjenne at h*n er der fire dager på rad nå. Daglig liv! :))

Jeg har tidligere skrevet at bloggen kom til å forandre seg litt, men jeg tror ikke jeg kommer til å bruke bloggen så mye til å skrive om svangerskapet likevel. Kanskje bare litt nå og da, når det passer seg.

Men skal likevel skrive om svangerskapet. Bare på en annen blogg. Jeg har tidligere nevnt at jeg har en familieblogg, men har vært dårlig på å bruke den. Nå har jeg oppdatert den veldig, både på utseende og alt. Og den bloggen er blitt tatt i bruk igjen. Der inne vil jeg skrive om svangerskapet, om Em og om livet vårt som familie. Bloggen finner du ved å trykke på bildet under her, og håper mange vil følge oss der også.

Ellers har jeg det veldig bra for tiden. Største “bekymringen” er at jeg ikke har råd til å kjøpe den fine barnevogna jeg ønsker meg. Og det er vel ikke noen stor bekymring, sånn egentlig ;)

Er 14 uker og 5 dager på vei i dag. Kjenner daglig liv, og skal til jordmor for første gang på onsdag. Det gledes!! :))

Kort vei mellom liv og død.

Noen dør, andre har bare såvidt begynte å leve.

I går ettermiddag var det en tragisk bilulykke ikke lang unna her. En person omkom da bilen han kjørte havnet utfor veien. Det er alltid så ekkelt når slike ting skjer i nærheten! Man er redd det er noen man kjenner, man er redd det er noen man er glad i som kjenner vedkommende. Sistnevnte ble realiteten i dag. Jeg fikk høre navnet alt i går kveld før jeg la meg, og det var noe ved navnet som lød kjent – men jeg klarte ikke koble, noe som betydde at JEG ikke kjente han. I formiddag da jeg sto opp fikk jeg vite at svigerinna mi var ei god venninne av han som døde. De var barndomsvenner, gått på skole sammen, og om de begge var singel i en alder av 30 skulle de gifte seg med hverandre. Så hun har det tøft nå, stakkars. I tillegg har han vært sammen med en av mine barndomsvenninner, det var nok derfor navnet var så kjent.

Samtidig gleder vi oss stort over den voksende magen til svigerinna mi. Halvveis i svangerskapet nå, om ca. 20 uker får vi en liten gutt inn i familien. Det er så spennende.

Samtidig er jeg veldig veldig glad i hjertet mitt. Det er mye spennende som foregår i MITT liv om dagen. Jeg kjenner på en enorm glede og spenning. Noen ganger kan livet være vakkert!

Jeg har fundert mye på hva jeg vil med bloggen min framover. Og det blir nok noen forandringer etterhvert. Bloggen skal enda handle om livet slik det er, men når livet forandrer seg, så blir det naturligvis forandringer på bloggen også. Men det kommer jeg tilbake til siden. Nå skal jeg snart reise å besøke Kristine, og treffe mange andre søte bloggjenter. Noe jeg ser veldig fram mot! Det skal bli utrolig koselig å treffe dem alle igjen, og treffe noen nye :) Det er så mye annet spennende som skjer, som jeg ser fram mot. Dette blir et fint år framover! To uker etter bloggtreffet er det slektstreff, noe jeg ser fram mot. Det blir GØY!! Og torsdag 15. juli reiser vi sannsynligvis nordover! Til paradis på jord! Skal bli skikkelig skikklig godt!!

Men livet er fint, selv om det er brutalt!

Det kribler i magen – jeg valgte livet!

Jeg har tidligere skrevet om hvor viktig jeg synes fødselsdager er, og jeg fikk god respons på det innlegget – det havnet også på side2blogg! Ikke verst ikke verst!

Uansett, i morgen er MIN dag. Min fødselsdag. Dagen for å feire at JEG er til. (må tørke en tåre …) Jeg kjenner jeg blir litt rørt, og det kribler i magen av forventninger. MIN dag!

Det er ingen selvfølge at jeg fortsatt er her. Jeg har hatt mine forsøk på å ende livet, og jeg har vært nær ved å aldri oppleve en ny fødselsdag. Livet er ingen selvfølge. Så la oss feire det, mens vi enda har det. Jeg har fortsatt dårlige perioder, men jeg har lært meg å verdsette livet – selv om det kan være forbanna tøft og vondt å leve innimellom. Men jeg har fått dette livet, dette livet er mitt. Og i morgen er dagen for å feire at jeg har valgt livet – at jeg lever og er!

Jeg gikk ikke bevisst inn for å velge livet, sånn egentlig. Men noen gav meg håp, noen gav meg tro. (MIN supermann..) Jeg ble gradvis bedre, og innså at å ta mitt eget liv var ingen god løsning – jeg var jo mamma for pokker! Så jeg måtte ta et valg. Jeg tror ikke jeg bare bestemte meg for å velge livet, det bare kom naturlig. Jeg kan ikke se tilbake på en hendelse som fikk meg til å åpne øynene og tenke “Dette går ikke lenger, jeg velger livet!” . . . Det har kommet i små rykk og napp tror jeg. Litt av meg valgte livet da jeg i januar 2006 ba legen min om å henvise meg til psykolog. Litt av meg valgte livet, da jeg etter overdosen i 2007 ikke lenger ville gå på medisiner, fordi jeg ikke stolte på å ha dem i hus. Litt av meg valgte livet, da jeg innså at selvskading ikke løser noen ting på sikt – og jeg begynte å kjempe mot trangen til å kutte megselv. Litt av meg valgte livet da jeg nektet å tro at slaget var tapt, selv om jeg måtte begynne hos ny behandler i 2008 – og nå i 2010!

I morgen skal jeg feire livet – MITT liv, sammen med verdens herligste datter (som har lovet meg frokost på senga!) – og litt med mamma og pappa. Så blir det stor feiring til helga, med masse venner! Caroline og Kristine kommer på torsdag, og Jenny kommer på fredag. Mange av mine venner har sagt at de kommer, eller mest sannsynlig kommer en tur – og jeg vet ikke hvordan jeg skal få plass! Men det er koselig at de vil være med å feire meg, jeg kjenner jeg blir glad og rørt.

(Hentet fra en kalender vi har, dette er 27. april – min dag!)

So fine, this day!

So fine this day
all your problems has gone away

Jeg har faktisk – trossalt – hatt en ganske god dag.

~Eksen ringte meg i går natt. Han bryr seg så veldig, og er så glad i meg – selv om vi ikke er sammen lenger. Han har slik tålmod og viser slik forståelse. Samtidig som han har evnen til å tørre å “kjefte” på meg når jeg bør ta meg sammen. Han er min beste venn for tiden – og at han ville være der for meg i gårnatt, selv om han er milevis unna på seminar – betydde utrolig mye for meg.

~ Jeg har søteste Em, som har vært den herligste datter i dag. Hun elsker mamman sin, og jeg elsker henne. Vi har kost oss masse, og det er gullverdt for meg. She picks me up when I am down. (Og ta det med ro, jeg viser henne sjelden hvor deppa jeg er.)

~ Bloggen nådde nye høyder i dag. Innlegget mitt om tvangsspising kom på side2.no/side2blogg – og jeg har hatt nesten 1700 besøk på siden min bare i dag. Fra – la oss si – omtrent 300 på en normal dag, så er det ganske mye. Tidigere rekord er på 563, så det er jo doblet og vel så det. Jeg er takknemlig for alle som har lest og kommentert, både her på bloggen og sendt meg mail. Det er godt å vite at man kan lære andre noe, eller vise andre at de ikke er alene om slike problemer. Så takk!

~ Jeg har en superherlig familie, som i dag har vært i godt humør, og fått meg i godt humør – til tross for veldig tunge dager i det siste. De vet ikke så mye om det, men . . . Og lillebroren min var så snill å kjøre meg bort på fest i kveld, snillingen.

~ Jeg har noen utrolig gode venner – som eller ikke vet noe om hvordan ting har vært i det siste, unless de leser bloggen min i smug. Jeg “ropte” ut at jeg trengte en skikkelig dose kvalitetstid med venner, og de tok meg inn i varmen. Så i kveld har jeg vært på en hjemmefest hos bestevenninna mi Camilla og hennes samboer, sammen med to andre vennepar. Vi spilte Amerikaner og hadde det veldig gøy og koselig. Og vi har lagt planer for neste helg. Jeg elsker vennene mine, og må bli flinkere til å holde kontakten. Det er så alt for lenge siden jeg var med dem.

~ Og sist men ikke minst, ALLE fine kommentarer og gode ord fra alle dere som har skrevet til meg de siste dagene. Kommentarer på bloggen. Samtaler på MSN. Kommentarer på facebook. Og mailer. Dere får meg til å innse at jeg berører så mange mennesker, bare ved å være den jeg er. <3

But tomorrow,
when you wake up all your problems are back to stay

Dessverre vet jeg at problemene – de intense og dype problemene – ikke er borte likevel. Når jeg våkner i morgen, eller dagen etter, så er kommer de tilbake. Ja, gode dager vil komme – men problemene er jeg nok ikke ferdig med enda. Det krever mye tid og hard jobbing. Og jeg gir det tid, jeg har det ikke travelt. Jo, jeg er utålmodig etter å bli frisk og ha det bra nesten hele tiden – men jeg vet at ting ikke er gjort på 1-2-3. Jeg vet det kommer til å kreve mye tårer og slit for å få det bedre – jeg har trossalt en del bagasje. Jeg har mye jeg må bearbeide. Jeg har mye jeg må lære meg om meg selv og livet. Jeg har veldig mange issues jeg må jobbe meg gjennom – voldtekten, selvskadingen, borderline, maten. ( Sistnevnte er stykt ut, fordi jeg vet ikke om jeg klarer eller tørr å begynne å ta tak i det – riktig enda. Selv om jeg vet jeg har tatt et stort steg ved å skrive om det her på bloggen min.) Men jeg gir ikke opp. Jeg fortsetter å kjemper, fordi jeg tror og håper VET at det til slutt vil være verdt det.

Men takk for at dere gjøre dagen min bedre.

(sitat: Nomy - Cocaine)

Jeg har oppnådd så mye – jeg er så stolt!

Det er så godt å kunne bruke egne erfaringer, for å forsøke å hjelpe andre. Det gjorde jeg i kveld. Jeg vet ikke hvor mye jeg vil skrive om det, for det er ganske privat – på en måte. Men kan skrive litt i koder, men likevel prøve å få fram budskapet.

Jeg har en venn, som har en “feil”, noe h*n trenger å jobbe med. Men h*n sier at h*n ikke klarer det. Så da svarte jeg (noe lignende)

” Vet du.. For et par dager siden, gikk jeg tilbake til gamle synder. Jeg ble så fryktelig borderline, som jeg ikke har vært på lenge. Jeg kom opp i en ufin krangel med ei på msn, som gikk videre til bloggen. Men jeg klarte å innse feilene mine, jeg klarte å be om unnskyldning og ta mind el av skylden. Alle får tilbakefall, uansett hva det handler om, det er da man må se på det positive man klarte. Man kan ikke sitte å sture over tilbakefallet, men se videre. Det man har oppnådd. Jeg kunne sittet å sture over at jeg nok en gang havnet i en slik krangel, men i steden sitter jeg å er stolt over megselv – for hvor langt jeg har kommet.”

Slik er det jo med alt. For å trekke fram mer som jeg har erfaring innen selv, så er det jo dette med selvskading. Når man sprekker og får et tilbakefall, så må man prøve å huske på hvor lenge man hadde klart seg uten i utgangspunktet. I fjor var jeg 8 mnd selvskadingsfri. Det var en brå overgang for meg – som selvskadet nesten hver dag. Men da jeg sprakk, var det en stor nedtur – og der og da klarte jeg ikke være stolt over hvor lenge jeg hadde holdt meg. Men nå gjør jeg det, og er lei meg for at jeg ikke klarte glede meg over de 8mnd – men i stedenfor øste på med stygge ord om megselv, fordi jeg var så dum å sprekke..

Men det vil jeg si til dere alle – selv om det er tungt og vanskelig, så MÅ dere prøve å se på de positive tingene. De tingene dere kan være stolte av – for de finnes, tro meg!!

~~~~~~~~~~~~

Over til en annen ting. I dag har jeg ordnet opp med ei jente jeg hadde noen uenigheter med tidligere. Vi begge har vokst siden da. Vi begge har lagt det bak oss, og snakket ut i dag. Og det var godt. For samvittigheten min for dette har vært vond. Jeg har bært på den, samt et sinne for alt som skjedde. Men nå er samvittigheten ovenfor henne bedre, og sinnet er borte. Vi begge klarte å innrømme vår skyld i det som skjedde, vi begge klarte å be om unnskyldning. Og det er så godt å endelig kunne slippe å tenke på dette. Jeg er stolt, både av meg selv og henne – faktisk!

2010 er bare 26,5 time gammel – og her sitter jeg. Og jeg føler jeg har oppnådd så mye allerede i år. Jeg håper virkelig at 2010 kan bli et år hvor jeg oppnår mye, og kommer meg langt. Et godt år, for meg og mine venner.  Noen av disse prosessene er vonde, men de er ikke umulige. Tro meg!

Liljen ser tilbake på noen av 2009′s mange gleder!

Først av alt:: Tuuuuusen takk til de som har blitt følger av bloggen min – det var kjempegøy å kunne nå 50 følgere før vi gikk inn i det nye året! – håper dere alle kan ha nytte av eller glede av å lese bloggen min i 2010!! :)
~~~~

Da var det et nytt år, og jeg har startet det nye året veldig bra. Har hatt en kjempegod middag med familien, og vi har spilt Geni og kost oss. Sendt opp noen raketter, og sett på rakettene rundt omkring.

2009 har vært et år med mye vondt, men også VELDIG MYE FINT!

Jeg fikk meg kjæreste, og den tiden med han kommer jeg aldri til å glemme. Vi er ikke sammen nå, men jeg forsto det ikke kom til å fungere – så det er greit. Vondt, men greit. Prøver å tenke på de gode stundene vi hadde, og det at han viste meg at noen kan være glad i meg – til tross for all min bagasje. Han gav meg mye håp og tro. (Og han kunne det med å gi meg orgasme!! haha xD )

Jeg hadde en helt fantastisk fin bursdag i år. Var utrolig fornøyd med gaver, hilsninger, besøk og ikke minst fest. Bursdager er viktige for meg, så det var godt.

Jeg har fått veldig fin kontakt med pappan til datteren min igjen. Vi har et godt samarbeid, og prater lett om helt vanlige ting også. Veldig takknemlig for det.

Jeg har vært på bloggtreff, å treft verdens herligste jenger. Lise, Caroline, Kristine, Martine, Line, Thea og Lisbeth! OMG, jeg kommer til å leve lenge på det treffet. Dere er mine ekte blogghjerter, og jeg er evig glad i dere. Håper å få treffe dere i løpet av 2010 også.

Jeg har innsett ett og annet. Jeg klarer å se hvor langt jeg har kommet, hvor flink jeg har vært. Og jeg kan kjenne at jeg er stolt av meg selv. Det er en deilig følelse, og jeg vet jeg kommer til å nå enda lenger dette året.

Håper dere alle får et fint år, med masse gleder og framgang og lykke og kjærlighet. Vær snill mot din neste, og la fortiden ligge bak deg. Det har jeg tenkt til dette nye året :)