I går publiserte jeg et innlegg om kjærligheten som ikke kjenner noen alder, og der skrev jeg “Kjærligheten finnes også i mange ulike former.” Så i dette innlegget vil jeg skrive om min største kjærlighet – den fineste formen for kjærlighet som finnes, i mine øyne. Morskjærligheten.
Dette er min 6 morsdag. Det er snart 7 år siden jeg ble gravid. Det er veldig rart å tenke på, for jeg synes ikke det er lenge siden jeg. Tiden flyr, og jeg skulle mange ganger ønske jeg kunne stoppe tiden litt – og nyte øyeblikkene med datteren min litt lenger.
Det å være mamma er en sterk følelse. Det er en kjærlighet som er ubeskrivelig. Den som ikke er mamma kan aldri forstå hvor sterk den følelsen er, hvor høyt man kan elske sitt barn. Jeg har ei venninne, som er samboer med en mann som har to barn fra et tidligere forhold. Hun sa til meg for to dager siden, at hun ikke kunne forstå at han elsker barna sine mer enn kjæresten sin – fordi hun aldri selv har kjent på den kjærligheten for et barn.
Det blir jo en annerledes kjærlighet da. To typer kjærlighet man ikke kan sammenligne opp mot hverandre. Jeg har elsket en kjæreste, og jeg har elsket datteren min. Forskjellen er at førstnevnte kjærlighet kan forsvinne, mens den andre kjærligheten er i mine øyne EVIG. For jeg kan ikke forstå at noen skal slutte å elske sitt barn, uansett hva som hender.
Datteren min er det herligste som finnes. Hun er smart, og har et stort hjerte. Den lille historien her om dagen (som ble liggende med link i en artikkel på nettavisen) sier vel litt om hvor herlig hun er? (Les den her). Hun er veldig flink til å vise meg hvor glad hun er i meg, med ord og handlinger. Idag ble jeg vekket av henne, og fikk et kjempeskjønt morsdagskort hun hadde laget, i tillegg til kos og klem.
Men jammen vet hun å spille på sin mors kjærlighet også! Jeg må bare fortelle, for i bunn og grunn er det bare superherlig. Det er ikke alltid hun får viljen sin, det er ikke alltid hun får gjøre det hun ønsker å gjøre. Når hun har gjort noe galt, og jeg må kjefte på henne kan hun si “Mamma, elsker du meg ikke lenger?” eller “Mamma, hater du meg?” … Da er det plutselig veldig vanskelig for mamma å være sint. For noen uker siden ville hun så veldig gjerne ha et fotbad, og jeg sa det var for seint på kvelden til det – og at vi fikk prøve å huske det i morgen i steden. Da gikk hun såret bort fra stua, var borte noen minutter før hun kom tilbake og sa “Mamma, du knusa hjertet mitt! Og du knuse det mer om æ ikke får bad fotan!” What a mother do to? xD
Det har alltid vært meg og Em, og bare oss! Helt fra jeg bestemte meg for å beholde babyen i magen min. Det har vært tøft, men mest fint. Pappaen har vært der, delvis – men det har ALDRI vært ukomplisert og enkelt. Så jeg og Em har vært alene, og vi har klart oss så fint alene. Vi har et veldig sterkt bånd.
(Fortsetter under bildet)
Uansett hvor sliten jeg er, uansett hvor trist jeg er, uansett hvor sterk de vonde minnene er, uansett hvor deprimert og angstfylt jeg er – så klarer Em å holde meg oppe. Nå er det ikke slik at hun har en rolle hvor hun må passe på mamman sin, for jeg har – for det meste – masken på foran henne. Jeg stenger inne det vonde til kvelden, når jeg blir alene. Men tanken på Em holder meg oppe, jeg kjemper for en bedre hverdag for henne. Hun fortjener en mamma som har det bra.
Som mor har man et ansvar man ikke kan gå i fra. Selv om man er sliten og lei, så har man et ansvar ovenfor ungen sin. Man kan ikke gi opp. Man kan ikke forlate ungen sin. Barn fortjener en mamma som er der. Barn trenger en mamma som er der. Så jeg er der, for Em. Jeg skal være der, alltid! For jeg tenker, hvordan hadde det vært med MEG nå, om MIN MAMMA ikke var der for meg.
Jeg elsker datteren min, og morshjertet mitt banker litt ekstra idag!
