Hvordan går det egentlig?

Det er ikke så mange som spør meg om dette lenger, kanskje fordi det tilsynelatende ser ut til å gå så bra?! Jeg vil uansett skrive litt om hvordan det går jeg. Lenge siden jeg har skrevet her i bloggen nå.

Det går hovedsaklig veldig bra med meg. Jeg stortrives som 2barnsmamma, og vi har det veldig fint sammen alle tre. Em er den flinke storesøstra, Mo er den søte og rampete og nysgjerrige lillebroren, og jeg er den beste mamma de kan ha.

Men selv om ting går bra, så glemmer man ikke hvordan ting har vært.

For 1,5 år siden omtrent, skrev jeg om en brå og brutal avslutning på psykiatrisk poliklinikk, hvor psykologen jeg gikk til bare plutselig sa “Dette er den siste timen vår!” – uten noe forvarsel. Jeg sa at jeg ikke følte meg klar for det, at jeg følte det var ting jeg trengte å få på plass først. Men jeg hadde visst ingenting jeg skulle sagt, de visste tydeligvis hva som var best for meg.

Nå sitter jeg her, og føler fortsatt at det er ting som ikke er helt som de skal. Jeg har det kjempebra med meg selv, og med ungene. Jeg er glad i livet. Men jeg har vært gjennom helvette. Det har vært ting som har hendt meg, og det har vært tider hvor jeg ikke har vært helt meg selv – om jeg kan si det sånn. Og jeg føler fortsatt at jeg sitter inne med en del sorg over dette, og også sinne. Fler år av livet mitt er på en måte borte, rotet bort i en mørk og dyster verden. År jeg aldri får tilbake. Etter de vonde hendelsene ble jeg psyk. Sinnet mitt var rettet mot meg selv og alle jeg var glad i. Og jeg tror aldri jeg gav meg selv tid til å sørge over den urett som ble begått mot meg.

Nå føler jeg at jeg har kommet inn i et liv som mamma. Det er MAMMA jeg er, det er det jeg er ment å være. Tiden for sinne (rettet mot den/de som fortjente det) og sorg er passert – jeg gikk glipp av den, sløste bort tiden med å bare være psyk.

Jeg er redd for framtiden.

For utdanning. For økonomi. For jobb.

Og jeg føler at det kanskje hadde vært lettere om jeg hadde hatt noen å prate med, fått litt mer orden på selvtilliten. Kanskje jeg hadde klart å se at jeg KAN klare det.
Jeg leker med tanken om utdanning, starte skole fra høsten eller neste høst. Men det innebærer mange vanskelige valg. Flytting. Alene. Med 2 små. Bytte av skole til Em. Få barnehageplass til Mo. Støtte fra familie? Støtten har jeg, det vet jeg – men jeg må bo så nært at de kan hjelpe til om jeg trenger det. Jeg er redd for å mislykkes! Selv om jeg er mye sterkere nå, enn jeg var for 6 år siden, når jeg gikk et semester på førskolelærerlinja. Mye sterkere nå, enn når jeg failet påbyggingsåret to år på rad. Men jeg er likevel redd. Hva om jeg ikke er sterk NOK.

Med den brå avslutningen føler jeg at jeg ikke ble bra nok til å klare meg helt på egen hånd. Jeg har klart meg utrolig bra – det er ikke det… Jeg har hatt fokuset på svangerskapet, babyen i magen og Em som kommende storesøster. Og etter at Mo ble født, har jeg jo hatt en liten en som trenger meg 24/7. Jeg er mamma til to, og så lenge jeg har de to, så kommer jeg nok alltid til å klare meg. Jeg er så sterk som jeg er nå, fordi de to trenger en mamma som er der.
Men likevel blir jeg grepet av angst av og til. For ikke å snakke om redselen for framtiden. Og jeg er redd jeg trenger hjelp for å ikke mislykkes igjen…

Men jeg har det veldig fint nå. Og jeg er veldig glad i livet. Jeg har en fantastisk familie, som består av foreldre, søsken, svigerinner og svoger, og tre skjønne tantebarn. I tillegg til to helt utrolig nydelige og flinke unger!

Så ja… Det er ståa nå. Tanker jeg har tenkt litt på de siste dagene.

Så glad!

Først vil jeg takke for meldinger både på SMS, Facebook og MSN – hvor dere spør om hvordan det går med meg og hvorfor jeg skriver så lite i bloggen for tiden. Koselig at mange av dere ikke har glemt meg selv om jeg ikke blogger like mye som før.

Sannheten er at jeg har det kjempebra for tiden, og jeg føler ikke jeg trenger bloggen. Jeg er så glad for at jeg ikke lenger har noe behov for å skrive om min elendighet og alt som hører med – fordi det ikke er noen elendighet. Tårene som kommer om dagen, er enten gledestårer eller vanlige gravid-hormoner som tar overhånd – noe som går over like fort som det kom. Ingen langvarig depresjon, absolutt ingen tanker om selvskading eller lignende, ingen irrasjonelle reaksjoner, tanker eller handlinger. Og det er så deilig.

Samtidig har jeg kuttet ned på antall blogger jeg leser. Spesielt når det kommer til psykiatriblogger – her leser jeg stortsett bare bloggene til blogghjertene mine – de jeg har truffet på treff, og de jeg har fulgt lenge og fått et godt forhold til. *heart*

Vil dere fortsatt følge med på hva som skjer i livet mitt, så er 3hjerter plassen du bør følge med på. Det er familiebloggen min, og det er der det foregår om dagen. Jeg er i dag 21+1 uke gravid, jeg får engangsstønad fra NAV, har bestilt barnevogn, og planlegger tur til IKEA og 3D ultralyd! *JIPPI* Det ordner seg for snille jenter!! :)) Blodtrykket som jeg har vært bekymret for, er jeg ikke så bekymret for lenger. Jeg vet at det KAN komme en preeklampsi mot slutten av svangerskapet, men akkurat nå er blodtrykket helt fint – sikkert mye takket være den blodfortynnende medisinen jeg går på :) Skal på en ekstra ultralyd 19. oktober – da er jeg i uke 26. Så skal jeg visstnok på enda en ultralyd i uke 32. Dette for å sjekke at morkaka ikke svikter, som den kan gjøre ved preeklampsi, og at blodtilførselen via navlestrengen er som den skal.
Babyen vokser og er aktiv i magen. Jeg kjenner spark hver dag, og det er så herlig. Og hver kveld når jeg legger meg, tar jeg fram Angelsounden (Doppler) og lytter til hjertelyden til babyen – jeg blir ALDRI lei den lyden!!! :´)) Liten videosnutt med ultralydbilde og hjertelyden kan dere se på 3hjerter.

I helga var jeg på bursdagsfest, og det var faktisk ikke så kjedelig å være edru på fest :) Var sammen med mine beste venner, og hadde det kjempekoselig. Noen gode samtaler med noen av mine bestevenner, både om babyen og alt annet. Godt å vite at de er der og bryr seg. Og godt å vite at jeg får være med på fest, selv om jeg ikke drikker. Selv om alle røyka på festen, stortsett – så var det ikke noe problem å holde seg unna. Og det er jo kjempebra :)

En annen ting er at jeg har klart å kvitte meg med noen ekle mennesker i det siste. Mennesker som driter i andres følelser, mennesker som på folkemunne har blitt omtalt som psykopat – men som ingen av oss egentlig er kvalifisert til å diagnosere. Noen som er godt kjent her, og som ingen egentlig liker. Jeg vil ikke lenger ha noe med noen av dem å gjøre, og har slettet dem fra livet mitt. Og det føles som en lettelse. Dette er noen jeg ikke kommer til å savne en gang. Det er ikke noe stort savn å ikke lenger ha dem i livet mitt. For jeg vil ikke godta å sitte å motta trusler på den måten der. Hvorfor true meg? Hva får dem ut av det? Er det for å heve seg over meg? Tror dem at dem er så mye bedre enn meg? Nei, de truslene kommer de ingen vei med – annet enn å drite seg ut.
Stolt av meg selv da :) For at jeg har kommet så langt, og for at jeg så lett bare ignorerer og sletter – i stedet for å la dem knekke meg.

Men folkens, følg meg på 3hjerter da :)) Og sleng gjerne igjen kommentarer. Det er mitt nye liv, framtiden min :) Jeg elsker det, og jeg nyter det  – jeg er så glad og jeg har det så bra :)

Jeg og Em har det også så bra om dagen. Vi snakker mye om babyen som skal komme, og jeg er sikker på hun blir verdens beste storesøster. Hun er så fornuftig og veslevoksen. Hun er så reflektert. Vi har snakket om sjalusien som kan komme, nå som hun ikke lenger er den eneste som skal ha oppmerksomhet. Hun ytret sin bekymring selv: “mamma, æ e så redd æ ska bli sjalu på bejbin!” – Det er så godt at hun føler hun kan fortelle meg slike ting, så vi kan snakke om det. Selvfølgelig kan hun bli sjalu, men vi skal gjøre det vi kan for å forebygge det. Hun skal føle seg inkludert og viktig, hun skal få ha egentid med mamma. Vi skal fortsatt ha våre mor&datter-kosedager! Og hun skal få hjelpe til med babyen.
Jeg er så stolt av henne. Hun har blitt så stor og flink i det siste, og vi har fått god tilbakemelding fra skolen :)) *Hjertet mitt* :´)

Legger ved et bilde, ser dere noe nytt??? :D

Nå skal jeg legge meg. Måle blodtrykket, lytte til “Lissinj”, kjenne litt etter spark – h*n er mest aktiv om kvelden når jeg legger meg, og lese 1-2 kapitler i “Ringenes Herre – Atter en Konge” – snart ferdig nå :)) Så dere får ha god natt, alle som leser. Og vær tålmodig med meg, selv om jeg ikke blogger like ofte som før, så vil det komme innlegg av og til – har jo så mye å fortelle :)) Titter dere innom 3hjerter, får dere mer detaljert om hvordan jeg har det. Bilder av babyutstyr, magebilder, fakta om svangerskapet osv. Det å vokse, få større mage, legge på seg – det er faktisk ikke noe problem. Jeg vet jo at det er pga babyen. Kanskje blir jeg tykkere etterpå, kanskje får jeg ikke alt sammen av igjen, kanskje blir magen og puppene mer hengende – men det er verdt det. Jeg bærer trossalt fram et LIV – min datter eller sønn. Et barn. MITT barn. Lisshjertet mitt. Slanke meg kan jeg alltids gjøre senere. Ikke for det, jeg har ikke gått opp noe enda i svangerskapet :))

Men ja, NATTA nå! Legg igjen en hilsen, jeg savner dere!

Looking at the aftermath..

We should’ve paid attention when we started seeing signs
Could’ve slowed down to get our directions right
We were headed for the edge
Everything happens so fast
Now its too late

Too busy pointing fingers over who was wrong or right
Couldn’t see the pouring rain through our selfish pride
Can’t pretend all along we didn’t see it coming
Tried to hit the breaks

But we crashed and burned
Somewhere we missed our turn
Hit along the road
We lost control

Thats when we crashed and burned
How did we miss our turn
Somewhere along the road
We let the wheel go

And our love crashed and burned
We burned

We lost it all in the fire
We can’t get it back
Theres no way to recover anything we had
We’re on the outside looking in at our aftermath
Now it’s too late

We can’t be rescued from the pain or the heart ache
Now trapped on the other side wit no way to escape
Reaching out right before we took our last breath
But we can’t be saved

Lar sangteksten snakke for seg selv. Det er ikke mer jeg trenger å si. Sangen sier alt.

Hvorfor ble jeg slik?

Jeg skulle ønske folk hadde en forståelse for hvorfor jeg er der jeg er i dag. Jeg skulle så sårt ønske at folk hadde en forståelse for hvorfor jeg begynte å skade meg selv, hvorfor jeg så sterkt ønsket å ta livet mitt. Jeg skulle ønske folk hadde en forståelse for hvorfor jeg blogger åpent om all elendigheten!

Hovedgrunnen for all dritten er voldtekten! Følg nøye med her nå, så kanskje dere har forståelse for hvorfor livet mitt ble et rent helvette!

Jeg ble VOLDTATT. Tatt med vold. Tvunget til sex, ved bruk av vold! En stor og sterk politimann kastet meg ned på gulvet, tok på kroppen min med sterke hender. Slo meg, sa stygge ting til meg og dro av meg klærne. En gammel og ekkel gris presset sin stive ekle penis inn i både “musa” mi og munnen min! Han nektet å ta nei for et svar, han overhørte ropene mine, da jeg ba han la være! Han så ikke tårene mine, han så ikke hvor mye han smertet meg!! Han fortsatte og fortsatte, som om han hadde all rett til å skitne meg til på den måten! For så å bare la meg ligge igjen på gulvet, med skammen og redselen. Skyldsfølelsen. Smerten.

Er det noen av dere som vet hvordan det er å leve med minnene om noe slikt. Redselen for at det skal skje igjen. Å ikke få sove om natta, fordi man er redd eller fordi drømmene alltid viser deg ditt verste mareritt – det du helst vil glemme! Den angsten man går med. Følelsen av å være skitten og brukt. Følelsen av å være verdiløs.

Er man en stille og beskjeden jente fra før, så kan det være vanskelig å være sterk å komme seg gjennom en slik opplevelse. Jeg klarte det ikke, jeg ville velge den “letteste” utveien. Å ikke leve lenger. Kutte mine håndledd, kutte pulsåra, og bare dø! Slippe smertene, slippe skammen, slippe redselen. Selvfølgelig klarte jeg det ikke, jeg sitter her jo i dag – men kuttingen av håndleddene lærte meg noe annet – faktisk flere ting:
~ Kroppen min ble stygg, og da kanskje ingen ville ta i meg mer
~ De vonde følelsene ble borte for en stund, når smerten på håndleddene var der.
~ Endelig var det noe JEG hadde kontroll på.

(les også: Hvorfor selvskade? – som har vært mine grunner til å gjøre det!)

Vrangtanker – helt klart! Og kanskje bare en som har vært der selv klarer å forstå hvorfor det er slik.

Jeg opplevde noe av det verste man kan oppleve. En krenkelse til de grader. Og jeg har vært gjennom HELVETTE i mange år pga dette! Innimellom kan jeg forsatt føle det på kroppen, smerten han påførte meg!

Men til tross for det helvette jeg har vært gjennom, så lever jeg. Og det mye takket være selvskadingen! Etter et par mislykkede forsøk på å kutte pulsåra, ble selvskading det stikk motsatte fra et selvmordsforøk – det ble det som holdt meg i live! Fordi smerten ble lettere å leve med. Det høres sykt ut, men slik er det – spør hvilken som helst selvskader. De fleste gjør det ikke for å dø, men for å klare å overleve!

Jeg har mange år bak meg med selvskading og et rent helvette. Men jeg er stolt over hvor langt jeg har kommet. Jeg bryr meg ikke om hva folk mener om arrene mine eller hva jeg har vært gjennom. Fordi jeg vet at mine nærmeste vet akkurat hvordan ting er, og de er der for meg uansett.

Jeg kjenner bygda jeg bor i, jeg har trossalt vokst opp her. Jeg vet hvor flinke folk er til å snakke om andre medmennesker. Slenge med leppa og spre sladder. Jeg vet også at mange fra bygda mi leser bloggen min, det ble jeg fortalt i kveld. Til dere; morsomt å snoke på livet til naboen, uten at hun vet om det? Hva med å sende meg en mail eller legge igjen en kommentar – still spørsmål, eller si hva DU mener? Eller er du for feig? Liker å gjemme deg bak en skjerm, og bare snoke på livet til andre?
Men bare så det er sagt, jeg hadde satt pris på at du som kjenner meg i virkeligheten legger igjen et lite spor enten som kommentar under innlegget her, eller på mail: liljen7@live.no eller på facebook om du har meg der – for å si fra at du faktisk leser om livet mitt. Så slipper jeg å gå i butikken å være paranoid og spekulere i om den eller den leser her inne! Så pass med respekt bør man vise til sine medmennesker i ei lita bygd som dette!

I en humanistisk ånd er respekt noe alle mennesker fortjener fordi de er mennesker.

Døm meg ikke for hva jeg har vært gjennom. Se heller styrken min for at jeg har kommet dit jeg er i dag! Vis meg tillit og forståelse. Det er ikke stort jeg krever av mine medmennesker og venner. Bare så synd at folk har ulike verdier og syn på ting!

Kjente jeg ble en smule irritert og oppgitt da jeg fikk høre at så mange fra hjembygda mi leser her inne. Jeg står for alt jeg skriver, og vet at hvem som helst kan lese bloggen – den er jo åpen! Men jeg ble oppgitt fordi INGEN her har hatt guts til å fortelle meg at de har lest – bortsett fra EI – og da hun kom til meg å sa det ble jeg så letta og takknemlig! Får mer på følelsen av at det er feige folk som liker å slarve om andre – prove me wrong?

Hvorfor blogger jeg?

Mest for min egen skyld, å få ut tanker og følelser jeg sitter inne med. Dere skulle bare visst hvor godt det er å få det ut. Men jeg blogger også for å vise at det er ingenting å skjemmes over å slite psykisk. Det er så mye tabu omkring psykiske lidelser, og det er så viktig å få åpenhet rundt dette. Jeg ønsker å dele mine erfaringer slik at andre mennesker skal få en viss forståelse for hvorfor noen sliter. Jeg ønsker å la andre som sliter vite at de ikke er alene der ute, at det finnes flere som har og har hatt det vanskelig. La folk som kanskje ikke har noe håp, se at det finnes håp. At noen kommer seg gjennom alt det vanskelige og klarer å leve videre. Derfor blogger jeg åpent!

Timeout og vanskelige valg!

Å stå ovenfor sitt vanskeligste valg – noen sinne – er jammen ikke enkelt. Vi har noen tøffe dager i vente. Hvorvidt jeg kommer til å blogge den nærmeste tiden vet jeg ikke. Men titt innom av og til likevel, for kanskje kommer det en liten oppdatering nå og da.

I tillegg får vi besøk av lillesøsteren til Em denne uka. Så har nok å henge fingrene i. Håper dere alle har det bra, og skriv gjerne til meg selv om bloggen min ikke oppdateres så ofte lenger. Er å finne på facebook, msn eller mail :)

Å falle tilbake hundre steg!

Det føles slik, selv om noen som kjenner meg veldig godt over flere år, sier at jeg har ikke falt tilbake hundre steg. Og jeg klarer jo å se det selv også, jeg har IKKE falt tilbake hundre steg – selv om det føles slik. For selv om jeg har taklet ting dårlig den siste tiden, så er jeg fortsatt reflektert og med en god selvinnsikt.

Jeg vet veldig godt at jeg har taklet ting ekstremt dårlig den siste tiden, men helt ærlig – finnes det noen som takler slike ting godt? Jeg tror ikke det. Men min måte å reagere på er kanskje ikke slik folk flest ville reagert og håndtert ting. Og det er dette jeg må jobbe med. Hvordan takle ting, hvordan håndtere ting. Reaksjonsmønster. Situasjonshåndtering.

Jeg vet at jeg med dette falt tilbake over hundre steg. Når man får bekreftet alt det onde med seg selv, så hvorfor i det hele tatt gidde og forsøke å lure seg selv eller andre til å tro noe annet? Når man enda – etter å ha kommet så langt – på et blunk er tilbake der hvor man var for mange år siden, hvordan klare å beholde troen på at man noen gang kan forandre seg til det bedre? Angrep er beste forsvar. Holde folk på avstand. Dytt dem unna for alt det er verdt. (Dette skrev jeg i går, til ei som kjenner meg på godt og vondt.)

Beskyldningene har haglet mot meg. Martyr. Demon. Sosiopat. You name it. Jeg har vært såret og redd, sint og hevngjerrig. Jeg har gått i forsvarsposisjon, livredd for at alle skal tro på løgnene som blir sagt. For det er LØGN. Jeg er ingen martyr. Jeg er ingen demon. Jeg er ingen sosiopat. Jeg er ei overfølsom jente, ei jente med liten tro på seg selv, ei jente som er redd for å la folk komme nært – samtidig som jeg er ei jente som er livredd for å bli forlatt og bli alene. Sist nevnte er forresten en slitsom kombinasjon – å ikke klare å la folk komme tett innpå meg, samtidig som jeg lengter så sårt etter nære relasjoner. Det er få som har klart å komme helt inn, inn forbi det harde skallet.

Det finnes de som har skrevet til meg “Nå må det snart ringe noen bjeller. Tror du det er tilfeldig at det alltid er DU som er innblandet i slikt. Det er deg det er noe feil med”. Det har ringt mange bjeller, og hvor mange ganger har jeg ikke forstått at det er jeg som er feilen. Men samtidig synes jeg det er merkelig at det alltid er de jeg krangler med som mener at det er jeg som er feilen, mens andre mennesker – utenforstående, som kjenner meg – sier at det stemmer ikke. De sier jeg er følsom, og de forstår at jeg er blitt såret. Det eneste de mener jeg må jobbe med, er min egen selvtillitt og måten jeg reagerer og håndterer slike situasjoner på. Selv om min måte å reagere på ikke er som folk flest, så betyr det ikke at det er en feil måte å reagere på. Det er bare MIN måte å reagere på, selv om det kanskje er en veldig usunn måte å reagere på. Selv om jeg håndterer ting annerledes, så betyr det ikke at jeg håndterer det feil. Jeg håndterer det på min måte, selv om det også er en veldig usunn måte. Det er ikke FEIL, og JEG er ikke en feil – jeg trenger bare å lære meg mer sunne måter å reagere på, mer sunne måter å håndtere ting på.

Jeg er så delt. Fornuften sier alt dette over, mens følelsene sier noe annet. Følelsen av å være mislykket er sterkt tilstede. Følelsen av å være en feil. Følelsen av at alt det onde som er blitt sagt om meg faktisk er sant, sitter som en stor vond klump like under brystbeinet. Hvor mange ganger har jeg ikke googlet disse ordene, for å finne definisjonen – er det noe jeg kjenner meg igjen i? Hvor mange ganger har jeg ikke snakket med familie eller venner om dette, fortalt min bekymring om at beskyldningene er sanne? Men både google og familie/venner avkrefter dette. Jeg kjenner meg ikke igjen i beskrivelsene, familien og mine nærmeste venner kjenner ikke igjen beskrivelsene i meg. Fornuften sier jeg burde stole på de som kjenner meg! Mens følelsen lar noen som ikke kjenner meg like godt, bestemme at slik er jeg. Jeg lar noen som ikke kjenner meg bryte meg ned.

Jeg har tenkt mye i det siste. Og jeg har diskutert mye med andre. Og jeg har funnet ut at jeg er nok litt reflektert midt oppi alt likevel, selv om jeg har påstått at det er så tøft nå og at jeg ikke klarer å være den reflekterte og fornuftige jenta jeg vet jeg kan være.

Jeg lurer på . . .
Kan man forandre seg?
Kan man forandre sine måter å reagere på?
Kan man lære seg å kontrollere reaksjonene sine?
Kan man lære seg nye og bedre måter og håndtere (vanskelige) ting på?
Er det virkelig mulig, eller er man dømt til å være akkurat slik man er?

I guess we change,
some for the better
some for the worse
I’m stuck somewhere between and it hurts.

(Sirius – Fuck up)

Jeg vet det krever hard jobbing med seg selv. Jeg vet at man må kjempe hardt. Og jeg føler det er det jeg gjør også. Jeg følte også at jeg var på veldig god vei for 2 år siden, jeg følte jeg hadde kommet langt. Jeg skal ikke si at 2 behandlerbytter på relativt kort tid er årsaken for at det stoppet litt opp, at jeg har falt litt tilbake – jeg er fullstendig klar over at mye av skylden er min. Men det har vært tøft å bytte behandler, det har tatt fra meg håpet litt, tatt fra meg viljestyrken til å kjempe. Men det var JEG som lot håpet forsvinne, det var jeg som sånn halvveis gav opp. Det er vanskelig når ting ikke fungerer.

Men jeg har likevel ikke gitt opp helt. Jeg fortsetter å kjempe. Fortsetter å gjøre det jeg kan for å få det bedre. Møte opp til behandling, forsøke å få frem det jeg ønsker og trenger å si. Samtidig jobber jeg mye med meg selv utenom behandling også. Reflekterer over situasjonen min, setter meg små mål – som jeg gjør det jeg kan for å fullføre. Det er lite å utsette på innsatsen min, det er jeg sikker på!

Mai har vært en tøff måned – selv om det også har vært mange fine lyspunkt. Jeg er glad mai er over, så jeg kan legge det som har hendt bak meg – jeg skal legge det bak meg. Nå kommer sommeren for fullt, og jeg har mange planer å se fram mot. Jeg skal nyte sommeren med familie og venner. En epoke i livet mitt er over (og minnene kan ingen ta i fra meg), men mange nye ligger på lur. Jeg vet jeg har mye godt i vente, og jeg skal fortsette å vandre framover. Jeg vet jeg ikke trenger å gå de hundre stegene framover igjen – for jeg falt aldri SÅ langt tilbake.

(Photo av Kristel Liljen)

Et hardt skall, men likevel ikke?

Det er vanskelig å komme inn på meg. Jeg liker å holde folk på en viss avstand, kan ikke la de komme for nært. Det er farlig å la de komme for nært. Man kan bli såret. Knust. Ødelagt.

Jeg har nok alltid blitt litt redd når folk  har kommet for nære. Da tar jeg avstand selv, eller dytter dem unna ved å gjøre eller si ting jeg ikke mener. Skremme de vekk, såre dem så de trekker seg unna meg. Egentlig kun ting som er sårende for alle parter. Men da er det i det minste MIN feil at det gikk som det gikk, det var ikke verden som var ond – det var MEG. Og dette er jo noe jeg kan! Det å være ond. Det å alltid ha skylden. Det føles lettere slik, å selv være den skyldige.

Som nære venner sier man ting man der og da tror er sannheten, mens det alltid viser seg å være løgn.

Meg har du foralltid. Du mister aldri meg! Evig glad i deg!

Man kan aldri love slikt, for man vet aldri hva framtiden vil bringer. Man blir blind av den uendelige vennskapskjærligheten, kanskje er ikke mennesker så onde som man hele veien har trodd, kanskje er ikke verden ond?! Så man slipper folk nærmere innpå seg, åpner opp det hardet skallet som tidligere har stengt folk ute. Men vennskap og kjærlighet er skjøre ting. Det er ikke mye som skal til før det går galt. En misforståelse eller to. En krangel – og alt kan være ødelagt for bestandig. Redselen som med ett er der igjen

Jeg var ikke så viktig som jeg trodde. Jeg trodde jeg var ALT for deg, men det var løgn. Jeg trodde du aldri kom til å forlate meg, jeg trodde jeg aldri ville miste deg – men nå er jeg i ferd med å miste deg.

Så man tar avstand igjen. Skyver folk unna, for å skåne seg selv. Kan ikke la noen komme nær, slikt blir man såret av. Bruker helt feil metoder for å holde folk på avstand. Men det er det som synes å fungere! Man blir alene, ingen som kan såre meg mer – iallefall ikke så dypt, som de ville gjort om jeg lot dem komme nære! Det harde skallet, som holder folk på avstand – lar ingen komme helt inn.

Men til tross for dette harde skallet, kommer alt inn likevel. Alt det negative. Som om jeg er en magnet for negative ting. Ord og handlinger – kanskje ikke ment slik, kanskje ikke en gang mot meg. Men jeg suger det til meg likevel, det må jo være om meg, det må jo være til meg, det MÅ jo være ment slik.

Jeg er ikke noe bra menneske. Jeg er motbydelig, ond, umoden, slem, sosiopat, martyr, demon, psykopat – you name it! Jeg vet alt dette, du trenger ikke fortelle meg det. Jeg vet da at det ikke er noe bra ved meg, hvordan kan det være? Har jeg noen gang trodd at jeg er noe? Har jeg noen gang trodd jeg var bedre enn noen eller alle andre? Nei, for jeg vet at jeg ikke er det, jeg vet at jeg ikke er verdt noe. Jeg vet at jeg er en reserve, femte hjul på vogna. Jeg vet jeg ikke betyr så mye som andre.

Jeg suger til meg alt det negative, det som blir sagt til/om meg og det som kanskje ikke er ment til/om meg i det hele tatt. Jeg tar det til meg uansett, føler meg truffet. Det er ikke det at “alt handler om meg”, men når det er noe negativt, så føler jeg at det må være om meg. Finnes det noen som er så ond som meg? Finnes det noen som er så fucka som meg?

Det positive som blir sagt, det er løgn. Hvordan kan det være sant? Hvordan kan noen mene det? Det er slike ting som blir sagt for å gjøre meg glad, oppmuntre meg. “Så fint bilde av deg” – selvfølgelig sier man det, man kan jo ikke si at bildet var stygt – det ville jo vært å gå over grensen, sant?! Så dere sier at bildet av meg er fint, men det er bare fordi dere vil oppmuntre meg, gjøre meg glad. Men jeg biter ikke på slike løgner, jeg vet da hvordan jeg ser ut, jeg vet hvordan jeg er. Jeg vet det ikke er noe bra med meg, noe vakkert med meg.

Ja, jeg har et dårlig selvbilde – men er det noe rart egentlig? Who can blame me? Ville DU hatt troen på degselv, om du var meg? Ville du følt deg vakker? Ville du følt deg som en bra person?

Ville du?