Hvordan går det egentlig?

Det er ikke så mange som spør meg om dette lenger, kanskje fordi det tilsynelatende ser ut til å gå så bra?! Jeg vil uansett skrive litt om hvordan det går jeg. Lenge siden jeg har skrevet her i bloggen nå.

Det går hovedsaklig veldig bra med meg. Jeg stortrives som 2barnsmamma, og vi har det veldig fint sammen alle tre. Em er den flinke storesøstra, Mo er den søte og rampete og nysgjerrige lillebroren, og jeg er den beste mamma de kan ha.

Men selv om ting går bra, så glemmer man ikke hvordan ting har vært.

For 1,5 år siden omtrent, skrev jeg om en brå og brutal avslutning på psykiatrisk poliklinikk, hvor psykologen jeg gikk til bare plutselig sa “Dette er den siste timen vår!” – uten noe forvarsel. Jeg sa at jeg ikke følte meg klar for det, at jeg følte det var ting jeg trengte å få på plass først. Men jeg hadde visst ingenting jeg skulle sagt, de visste tydeligvis hva som var best for meg.

Nå sitter jeg her, og føler fortsatt at det er ting som ikke er helt som de skal. Jeg har det kjempebra med meg selv, og med ungene. Jeg er glad i livet. Men jeg har vært gjennom helvette. Det har vært ting som har hendt meg, og det har vært tider hvor jeg ikke har vært helt meg selv – om jeg kan si det sånn. Og jeg føler fortsatt at jeg sitter inne med en del sorg over dette, og også sinne. Fler år av livet mitt er på en måte borte, rotet bort i en mørk og dyster verden. År jeg aldri får tilbake. Etter de vonde hendelsene ble jeg psyk. Sinnet mitt var rettet mot meg selv og alle jeg var glad i. Og jeg tror aldri jeg gav meg selv tid til å sørge over den urett som ble begått mot meg.

Nå føler jeg at jeg har kommet inn i et liv som mamma. Det er MAMMA jeg er, det er det jeg er ment å være. Tiden for sinne (rettet mot den/de som fortjente det) og sorg er passert – jeg gikk glipp av den, sløste bort tiden med å bare være psyk.

Jeg er redd for framtiden.

For utdanning. For økonomi. For jobb.

Og jeg føler at det kanskje hadde vært lettere om jeg hadde hatt noen å prate med, fått litt mer orden på selvtilliten. Kanskje jeg hadde klart å se at jeg KAN klare det.
Jeg leker med tanken om utdanning, starte skole fra høsten eller neste høst. Men det innebærer mange vanskelige valg. Flytting. Alene. Med 2 små. Bytte av skole til Em. Få barnehageplass til Mo. Støtte fra familie? Støtten har jeg, det vet jeg – men jeg må bo så nært at de kan hjelpe til om jeg trenger det. Jeg er redd for å mislykkes! Selv om jeg er mye sterkere nå, enn jeg var for 6 år siden, når jeg gikk et semester på førskolelærerlinja. Mye sterkere nå, enn når jeg failet påbyggingsåret to år på rad. Men jeg er likevel redd. Hva om jeg ikke er sterk NOK.

Med den brå avslutningen føler jeg at jeg ikke ble bra nok til å klare meg helt på egen hånd. Jeg har klart meg utrolig bra – det er ikke det… Jeg har hatt fokuset på svangerskapet, babyen i magen og Em som kommende storesøster. Og etter at Mo ble født, har jeg jo hatt en liten en som trenger meg 24/7. Jeg er mamma til to, og så lenge jeg har de to, så kommer jeg nok alltid til å klare meg. Jeg er så sterk som jeg er nå, fordi de to trenger en mamma som er der.
Men likevel blir jeg grepet av angst av og til. For ikke å snakke om redselen for framtiden. Og jeg er redd jeg trenger hjelp for å ikke mislykkes igjen…

Men jeg har det veldig fint nå. Og jeg er veldig glad i livet. Jeg har en fantastisk familie, som består av foreldre, søsken, svigerinner og svoger, og tre skjønne tantebarn. I tillegg til to helt utrolig nydelige og flinke unger!

Så ja… Det er ståa nå. Tanker jeg har tenkt litt på de siste dagene.

I feel complete as I whisper: I love you

Sleep, baby sleep
Rest your head on my shoulder
I feel complete, I don’t mind getting older
Son, I’ll be here until my time is over
Till the end you can depend on me

Life can be hard and the world may deceive you
There might be times when you think no one needs you
Son, follow love, go wherever it leads you
Till the end you can depend on me

I’ll be your rock, I’ll have your back
If you go off a beaten track
I can’t say how your life will be
But there’s one thing I guarantee
You can depend on me

Sleep, baby sleep
Stars are shining above you
I feel complete as I whisper: I love you
Son, I’ll be there, I will take good care of you
Till the end you can depend on me

I’ll be your rock, I’ll have your back
If you go off a beaten track
I can’t say how your life will be
But there’s one thing I guarantee
You can depend on me

(I’ll be your rock, I’ll have your back)
If you go off a beaten track
I can’t say how (I can’t say how)
Your life will be (your life will be)
But there’s one thing I guarantee
You can depend on me
You can depend on me

[Lyrics:  Babel Fish - Depend on me]

Lykke ♥

Nytt innlegg i 3hjerter-bloggen. Trykk her. Og et lite innlegg under bildet her ;)

Jeg kjenner på mye lykke om dagen. Glede. Jeg bærer en liten gutt under hjertet mitt, og om omtrent 7 uker er han her. Ute, sammen med oss. Vi skal få gleden av å bli kjent med han. Elske han, og bli elsket av han.

Jeg må være en av de heldigste. Som får den ære av å bli mor til ikke bare et barn, men to. En jente – en stor og flink jente, den herligste på jord. Og nå en gutt, som jeg knapt kan vente på å få bli kjent med.

Jeg kan ikke annet enn å være lykkelig om dagen. ♥

Framtiden er i mine hender.

På mandag fikk jeg telefon fra psykologen, de har bestemt seg for å “kaste meg ut”.. Han nye psykologen så ingen hensikt med å fortsette noen behandling, hvorfor vet jeg ikke. Fordi jeg ikke klarte å bli trygg på han den korte tiden jeg gikk hos han? Uansett, når han la fram dette på behandlermøte – eller hva det var, så var de andre enige i hans avgjørelse. Så jeg har nå sendt brev dit, for å få tilsendt kopi av journalen min. Og hadde min siste time der for over en måned siden – brått og brutalt.

Men ikke tro jeg gir opp av den grunn!

Jeg har vært i kontakt med barnevernet en stund nå, tro det eller ei – jeg som alltid har vært redd for dem. Har hatt noen gode samtaler med dem, og for de av dere som har ment at dere kunne melde meg dit, eller true med å melde meg dit – dere kan ta det helt med ro. For barnevernet har hatt en undersøkelsesperiode som har vart i litt over 3 mnd nå, i og med at de har vært pliktige til det, med tanke på min tidligere psykiske helse. De har snakket med fastlege, psykolog og lærer til Em. De har funnet ut at det er ingenting å si på meg som mor, at jeg vil det beste for barnet mitt, og at jeg søker hjelp til å få ting helt bra for oss. De mener jeg har et godt nettverk rundt oss. Så de har avsluttet undersøkelsen, og vi (jeg og mine to saksbehandlere der) har blitt enige om at det kunne være kjekt med et tiltak som heter “Råd og veiledning” – i og med at jeg har spørsmål om hvordan jeg skal snakke med Em om feks arrene mine, og ettersom jeg skal bli mor til en til, og hverdagen vår blir en annen. Og jeg ser faktisk bare fram til dette. Jeg kunne sagt at jeg ikke ville være med på det, og da hadde saken hos BV vært avsluttet – men jeg takket ja. Fordi jeg tror det kan lønne seg for oss i lengden, spesielt nå som jeg står uten oppfølging fra psyk.

Hun kontaktpersonen min hos BV kom også med et råd om å kontakte psykiatrisk sykepleier i kommunen, for å vurdere samtaler der. Selv om BV visste mitt ønske om fortsettelse hos psyk, så var det ingenting de kunne si på avgjørelsen heller. TI hadde alt bestemt seg… Men de skal ha en takk for at de prøvde!

Via BV har jeg også kommet i kontakt med familievernkontoret, og hatt en fin samtale på tlf med ei dame derfra i dag. Vi skal sette opp en samtale med faren til Em, for å forsøke å få i gang mer samvær igjen. Det har fungert dårlig i det siste, så jeg har følt vi trenger hjelp til å få kommet i gang. Kanskje han føler det mer som et press å ha henne også, og vanskeligere for han å lure seg unna samvær. Det blir spennende å se hvordan det møtet går. Men håper på en fin samtale, og at vi får en avtale som kan fungere.

Sannheten er at Em og pappaen er som fremmede for hverandre nå. Em har forandret seg kjempemasse i det siste, og han har ingen peiling på hvordan hun er, hva hun trenger og hva hun liker – eller noe. Selv Even mente at Em hadde forandret seg siden han sist traff henne ordentlig, og det er i og for seg ikke SÅ lenge siden. Så en avtale som fungerer, må i hovedsak være en avtale om korte samvær i starten, noen timer nå og da – så Em ikke blir kastet ut i overnatting ei hel helg med en gang, da tror jeg lett hun kan slå seg vrang.

En annenting er at jeg har tenkt å ta kontakt med familieambulatoriet – et tilbud for blant annet gravide/småbarnsforeldre som har det vanskelig. Har tenkt å kontakte dem i hovedsak for å høre mer om hva det er de driver med, og finne ut om det kan være noe for meg. Kanskje er jeg sterk nok til å stå på egne bein nå, men synes likevel det er trygghet i å ha NOE. Mye derfor jeg valgte å gå for “råd og veiledning” med BV også, fordi da har jeg noe å falle tilbake på. Noen som hjelper meg om det skal være nødvendig. For hvordan hverdagen blir som tobarnsmor, det vet jeg jo ikke enda. Det kan bli fryktelig slitsomt, og skummelt.. Selvføglelig håper og tror jeg at det ikke blir det, men man vet som sagt aldri.

Ellers vil jeg minne om familiebloggen 3hjerter, hvor jeg skriver en del om dagen. Bilder av både Em, Lissinj og megselv m/magen ligger der. Lissinj har visst seg å mest sannsynlig være en gutt, forresten! :)) Har et godt samarbeid med Even, og han har vært med på jordmorkontroll og ultralyd. Les mer om det på 3hjerter da, vel – og følg oss gjerne der også, og legg for all del igjen kommentarer :D Er overveldet over hvor mange som stiller opp og bryr seg <3

Så glad!

Først vil jeg takke for meldinger både på SMS, Facebook og MSN – hvor dere spør om hvordan det går med meg og hvorfor jeg skriver så lite i bloggen for tiden. Koselig at mange av dere ikke har glemt meg selv om jeg ikke blogger like mye som før.

Sannheten er at jeg har det kjempebra for tiden, og jeg føler ikke jeg trenger bloggen. Jeg er så glad for at jeg ikke lenger har noe behov for å skrive om min elendighet og alt som hører med – fordi det ikke er noen elendighet. Tårene som kommer om dagen, er enten gledestårer eller vanlige gravid-hormoner som tar overhånd – noe som går over like fort som det kom. Ingen langvarig depresjon, absolutt ingen tanker om selvskading eller lignende, ingen irrasjonelle reaksjoner, tanker eller handlinger. Og det er så deilig.

Samtidig har jeg kuttet ned på antall blogger jeg leser. Spesielt når det kommer til psykiatriblogger – her leser jeg stortsett bare bloggene til blogghjertene mine – de jeg har truffet på treff, og de jeg har fulgt lenge og fått et godt forhold til. *heart*

Vil dere fortsatt følge med på hva som skjer i livet mitt, så er 3hjerter plassen du bør følge med på. Det er familiebloggen min, og det er der det foregår om dagen. Jeg er i dag 21+1 uke gravid, jeg får engangsstønad fra NAV, har bestilt barnevogn, og planlegger tur til IKEA og 3D ultralyd! *JIPPI* Det ordner seg for snille jenter!! :)) Blodtrykket som jeg har vært bekymret for, er jeg ikke så bekymret for lenger. Jeg vet at det KAN komme en preeklampsi mot slutten av svangerskapet, men akkurat nå er blodtrykket helt fint – sikkert mye takket være den blodfortynnende medisinen jeg går på :) Skal på en ekstra ultralyd 19. oktober – da er jeg i uke 26. Så skal jeg visstnok på enda en ultralyd i uke 32. Dette for å sjekke at morkaka ikke svikter, som den kan gjøre ved preeklampsi, og at blodtilførselen via navlestrengen er som den skal.
Babyen vokser og er aktiv i magen. Jeg kjenner spark hver dag, og det er så herlig. Og hver kveld når jeg legger meg, tar jeg fram Angelsounden (Doppler) og lytter til hjertelyden til babyen – jeg blir ALDRI lei den lyden!!! :´)) Liten videosnutt med ultralydbilde og hjertelyden kan dere se på 3hjerter.

I helga var jeg på bursdagsfest, og det var faktisk ikke så kjedelig å være edru på fest :) Var sammen med mine beste venner, og hadde det kjempekoselig. Noen gode samtaler med noen av mine bestevenner, både om babyen og alt annet. Godt å vite at de er der og bryr seg. Og godt å vite at jeg får være med på fest, selv om jeg ikke drikker. Selv om alle røyka på festen, stortsett – så var det ikke noe problem å holde seg unna. Og det er jo kjempebra :)

En annen ting er at jeg har klart å kvitte meg med noen ekle mennesker i det siste. Mennesker som driter i andres følelser, mennesker som på folkemunne har blitt omtalt som psykopat – men som ingen av oss egentlig er kvalifisert til å diagnosere. Noen som er godt kjent her, og som ingen egentlig liker. Jeg vil ikke lenger ha noe med noen av dem å gjøre, og har slettet dem fra livet mitt. Og det føles som en lettelse. Dette er noen jeg ikke kommer til å savne en gang. Det er ikke noe stort savn å ikke lenger ha dem i livet mitt. For jeg vil ikke godta å sitte å motta trusler på den måten der. Hvorfor true meg? Hva får dem ut av det? Er det for å heve seg over meg? Tror dem at dem er så mye bedre enn meg? Nei, de truslene kommer de ingen vei med – annet enn å drite seg ut.
Stolt av meg selv da :) For at jeg har kommet så langt, og for at jeg så lett bare ignorerer og sletter – i stedet for å la dem knekke meg.

Men folkens, følg meg på 3hjerter da :)) Og sleng gjerne igjen kommentarer. Det er mitt nye liv, framtiden min :) Jeg elsker det, og jeg nyter det  – jeg er så glad og jeg har det så bra :)

Jeg og Em har det også så bra om dagen. Vi snakker mye om babyen som skal komme, og jeg er sikker på hun blir verdens beste storesøster. Hun er så fornuftig og veslevoksen. Hun er så reflektert. Vi har snakket om sjalusien som kan komme, nå som hun ikke lenger er den eneste som skal ha oppmerksomhet. Hun ytret sin bekymring selv: “mamma, æ e så redd æ ska bli sjalu på bejbin!” – Det er så godt at hun føler hun kan fortelle meg slike ting, så vi kan snakke om det. Selvfølgelig kan hun bli sjalu, men vi skal gjøre det vi kan for å forebygge det. Hun skal føle seg inkludert og viktig, hun skal få ha egentid med mamma. Vi skal fortsatt ha våre mor&datter-kosedager! Og hun skal få hjelpe til med babyen.
Jeg er så stolt av henne. Hun har blitt så stor og flink i det siste, og vi har fått god tilbakemelding fra skolen :)) *Hjertet mitt* :´)

Legger ved et bilde, ser dere noe nytt??? :D

Nå skal jeg legge meg. Måle blodtrykket, lytte til “Lissinj”, kjenne litt etter spark – h*n er mest aktiv om kvelden når jeg legger meg, og lese 1-2 kapitler i “Ringenes Herre – Atter en Konge” – snart ferdig nå :)) Så dere får ha god natt, alle som leser. Og vær tålmodig med meg, selv om jeg ikke blogger like ofte som før, så vil det komme innlegg av og til – har jo så mye å fortelle :)) Titter dere innom 3hjerter, får dere mer detaljert om hvordan jeg har det. Bilder av babyutstyr, magebilder, fakta om svangerskapet osv. Det å vokse, få større mage, legge på seg – det er faktisk ikke noe problem. Jeg vet jo at det er pga babyen. Kanskje blir jeg tykkere etterpå, kanskje får jeg ikke alt sammen av igjen, kanskje blir magen og puppene mer hengende – men det er verdt det. Jeg bærer trossalt fram et LIV – min datter eller sønn. Et barn. MITT barn. Lisshjertet mitt. Slanke meg kan jeg alltids gjøre senere. Ikke for det, jeg har ikke gått opp noe enda i svangerskapet :))

Men ja, NATTA nå! Legg igjen en hilsen, jeg savner dere!

Looking at the aftermath..

We should’ve paid attention when we started seeing signs
Could’ve slowed down to get our directions right
We were headed for the edge
Everything happens so fast
Now its too late

Too busy pointing fingers over who was wrong or right
Couldn’t see the pouring rain through our selfish pride
Can’t pretend all along we didn’t see it coming
Tried to hit the breaks

But we crashed and burned
Somewhere we missed our turn
Hit along the road
We lost control

Thats when we crashed and burned
How did we miss our turn
Somewhere along the road
We let the wheel go

And our love crashed and burned
We burned

We lost it all in the fire
We can’t get it back
Theres no way to recover anything we had
We’re on the outside looking in at our aftermath
Now it’s too late

We can’t be rescued from the pain or the heart ache
Now trapped on the other side wit no way to escape
Reaching out right before we took our last breath
But we can’t be saved

Lar sangteksten snakke for seg selv. Det er ikke mer jeg trenger å si. Sangen sier alt.

Bloggens framtid.

I det siste har jeg virkelig ikke “brydd” meg om bloggen, bare innom for å godkjenne en og annen kommentar. Jeg har også vært utrolig dårlig på å lese andre sine blogger, og enda dårligere på å kommentere hos andre.

Det er andre ting som opptar livet mitt om dagen. Ting jeg ikke kan skrive noe om, blandt annet. Men også gledelige ting, som svangerskapet – mest av alt det. Lissinj i magen min, som for 4 dager siden rørte såpass på seg at jeg kjente det – og har latt meg kjenne at h*n er der fire dager på rad nå. Daglig liv! :))

Jeg har tidligere skrevet at bloggen kom til å forandre seg litt, men jeg tror ikke jeg kommer til å bruke bloggen så mye til å skrive om svangerskapet likevel. Kanskje bare litt nå og da, når det passer seg.

Men skal likevel skrive om svangerskapet. Bare på en annen blogg. Jeg har tidligere nevnt at jeg har en familieblogg, men har vært dårlig på å bruke den. Nå har jeg oppdatert den veldig, både på utseende og alt. Og den bloggen er blitt tatt i bruk igjen. Der inne vil jeg skrive om svangerskapet, om Em og om livet vårt som familie. Bloggen finner du ved å trykke på bildet under her, og håper mange vil følge oss der også.

Ellers har jeg det veldig bra for tiden. Største “bekymringen” er at jeg ikke har råd til å kjøpe den fine barnevogna jeg ønsker meg. Og det er vel ikke noen stor bekymring, sånn egentlig ;)

Er 14 uker og 5 dager på vei i dag. Kjenner daglig liv, og skal til jordmor for første gang på onsdag. Det gledes!! :))