Hvordan går det egentlig?

Det er ikke så mange som spør meg om dette lenger, kanskje fordi det tilsynelatende ser ut til å gå så bra?! Jeg vil uansett skrive litt om hvordan det går jeg. Lenge siden jeg har skrevet her i bloggen nå.

Det går hovedsaklig veldig bra med meg. Jeg stortrives som 2barnsmamma, og vi har det veldig fint sammen alle tre. Em er den flinke storesøstra, Mo er den søte og rampete og nysgjerrige lillebroren, og jeg er den beste mamma de kan ha.

Men selv om ting går bra, så glemmer man ikke hvordan ting har vært.

For 1,5 år siden omtrent, skrev jeg om en brå og brutal avslutning på psykiatrisk poliklinikk, hvor psykologen jeg gikk til bare plutselig sa “Dette er den siste timen vår!” – uten noe forvarsel. Jeg sa at jeg ikke følte meg klar for det, at jeg følte det var ting jeg trengte å få på plass først. Men jeg hadde visst ingenting jeg skulle sagt, de visste tydeligvis hva som var best for meg.

Nå sitter jeg her, og føler fortsatt at det er ting som ikke er helt som de skal. Jeg har det kjempebra med meg selv, og med ungene. Jeg er glad i livet. Men jeg har vært gjennom helvette. Det har vært ting som har hendt meg, og det har vært tider hvor jeg ikke har vært helt meg selv – om jeg kan si det sånn. Og jeg føler fortsatt at jeg sitter inne med en del sorg over dette, og også sinne. Fler år av livet mitt er på en måte borte, rotet bort i en mørk og dyster verden. År jeg aldri får tilbake. Etter de vonde hendelsene ble jeg psyk. Sinnet mitt var rettet mot meg selv og alle jeg var glad i. Og jeg tror aldri jeg gav meg selv tid til å sørge over den urett som ble begått mot meg.

Nå føler jeg at jeg har kommet inn i et liv som mamma. Det er MAMMA jeg er, det er det jeg er ment å være. Tiden for sinne (rettet mot den/de som fortjente det) og sorg er passert – jeg gikk glipp av den, sløste bort tiden med å bare være psyk.

Jeg er redd for framtiden.

For utdanning. For økonomi. For jobb.

Og jeg føler at det kanskje hadde vært lettere om jeg hadde hatt noen å prate med, fått litt mer orden på selvtilliten. Kanskje jeg hadde klart å se at jeg KAN klare det.
Jeg leker med tanken om utdanning, starte skole fra høsten eller neste høst. Men det innebærer mange vanskelige valg. Flytting. Alene. Med 2 små. Bytte av skole til Em. Få barnehageplass til Mo. Støtte fra familie? Støtten har jeg, det vet jeg – men jeg må bo så nært at de kan hjelpe til om jeg trenger det. Jeg er redd for å mislykkes! Selv om jeg er mye sterkere nå, enn jeg var for 6 år siden, når jeg gikk et semester på førskolelærerlinja. Mye sterkere nå, enn når jeg failet påbyggingsåret to år på rad. Men jeg er likevel redd. Hva om jeg ikke er sterk NOK.

Med den brå avslutningen føler jeg at jeg ikke ble bra nok til å klare meg helt på egen hånd. Jeg har klart meg utrolig bra – det er ikke det… Jeg har hatt fokuset på svangerskapet, babyen i magen og Em som kommende storesøster. Og etter at Mo ble født, har jeg jo hatt en liten en som trenger meg 24/7. Jeg er mamma til to, og så lenge jeg har de to, så kommer jeg nok alltid til å klare meg. Jeg er så sterk som jeg er nå, fordi de to trenger en mamma som er der.
Men likevel blir jeg grepet av angst av og til. For ikke å snakke om redselen for framtiden. Og jeg er redd jeg trenger hjelp for å ikke mislykkes igjen…

Men jeg har det veldig fint nå. Og jeg er veldig glad i livet. Jeg har en fantastisk familie, som består av foreldre, søsken, svigerinner og svoger, og tre skjønne tantebarn. I tillegg til to helt utrolig nydelige og flinke unger!

Så ja… Det er ståa nå. Tanker jeg har tenkt litt på de siste dagene.

Usynlig for denne verden.

Usynlig. Det er det jeg har blitt. Fjernet fra denne verden. Glemt. Usynlig. Borte.

På en måte er det OK, for det er lenge siden jeg har hatt det så bra som det siste halve året – selv om jeg ble usynliggjort. I’m better of without you!

Men det stikker litt. Smerter litt.

Jeg var tilstede. Jeg var der. Alle vet det, selv om sporene er blitt fjernet – selv om jeg er blitt usynliggjort.

 

 

 

 

 

 

 

Ps. minner om den andre bloggen min- 3hjerter – den er nå oppdatert. Innlegg skrevet fra sykehuset avd. føden.

Lykke ♥

Nytt innlegg i 3hjerter-bloggen. Trykk her. Og et lite innlegg under bildet her ;)

Jeg kjenner på mye lykke om dagen. Glede. Jeg bærer en liten gutt under hjertet mitt, og om omtrent 7 uker er han her. Ute, sammen med oss. Vi skal få gleden av å bli kjent med han. Elske han, og bli elsket av han.

Jeg må være en av de heldigste. Som får den ære av å bli mor til ikke bare et barn, men to. En jente – en stor og flink jente, den herligste på jord. Og nå en gutt, som jeg knapt kan vente på å få bli kjent med.

Jeg kan ikke annet enn å være lykkelig om dagen. ♥

Jeg så bare problemene.

Stikkende smerter i magen. Ømme bryster og uteblitt mens.

Problemer!

Alenemamma til to. Økonomi. Folkesnakk og fordommer.

Jeg så bare problemene. Bekymringer.

Likevel valgte jeg å følge hjertet mitt. Gjøre det som føltes best for meg. Og jeg har ikke angret et sekund. For sannheten er at det er ingen problemer. Alenemamma, so what? Jeg har vært alenemamma i 7 år, jeg kan dette. Selvfølgelig blir det litt mer utfordrende med to, men Em er så stor og flink, så dette kommer til å gå helt fint. I tillegg har jeg familie som stiller opp. Jeg har barnefar som stiller opp. Jeg har venner og slekt. Et nettverk. Økonomi, ikke akkurat et problem, man må jo bare lære seg å prioritere riktig. Barna kommer først. Livets opphold. Man må ikke ha de nyeste duppedittene. Man må ikke bruke de dyreste klærne. Det handler om prioriteringer. Folkesnakk og fordommer, hvorfor pokker skal jeg bry meg om hva andre mener om meg? Som min kjære pappa sa til meg, når jeg fortalte at jeg var gravid

Hev hodet, og ikke bry deg om hva naboen måtte si. Du vet at dine nærmeste støtter deg og er der for deg uansett, da er det ikke noe annet som betyr noe.

Og det er jo så sant som det kan bli. So what, om noen har meninger om meg og situsjonen? De får prate så mye de vil. Jeg har det bra, jeg er snart mamma til to – velsignet med livets mirakel ♥ Jeg har venner og familie som er der for meg, da er det virkelig ikke nøye hva sladderkjerringene i bygda sier.

Jeg ser ingen problemer lenger. Jeg ser gleder! Det vokser et lite liv i magen min. Min lille baby. Em skal bli storesøster. Vi skal bli en større familie. Kjærlighet og nærhet. Livet! ♥ Ingen problemer, bare gleder!

(Foto: Kristel. Digiscrappet: Kristel.)

Having a borderline-moment.

Ja, jeg har det ganske bra for tiden – bedre enn på lenge. Men selv om jeg har det godt nå, så betyr det ikke at jeg er hundre prosent frisk – det har jeg alltid vært klar over. Så at det kom en liten nedtur nå, et lite tilbakefall – det var jeg forberedt på (selv om det kom litt brått på likevel) ..

Tilbakefallet har INGENTING med selvskading å gjøre – det er jeg ferdig med. Jeg snakker om borderline-tilbakefall. Å la borderline-monsteret ta over kontrollen, fordi det er det jeg kan – den jeg er.

I steden for å vise meg sårbar, så kommer jeg i forsvarsposisjon – med angrep som beste forsvar. Hvorfor skal det være så vanskelig å vise seg liten og sårbar? Hvorfor er det så vanskelig å bare innrømme det: “Jeg har det vondt. Jeg er lei meg.” Hvorfor er det så vanskelig å la andre se at jeg har det vondt, la andre se tårene mine.

Kanskje fordi jeg føler jeg får for lite forståelse for at jeg har det vondt. Selv om jeg prøver å forklare det, så blir det bare misforstått. Svarene jeg får er ikke de jeg ønsker meg. Så jeg gir opp. “Du forstår ingenting du!! Så bare ta å drit i å bry deg om meg, ettersom det er det du egentlig aller helst vil – bare drite i meg…” – jeg mener ikke å være så krass, så sint. Men det å være sårbar er noe jeg ikke kan, jeg vil gjøre alt for å ikke vise meg sårbar. Jeg har bygd opp et “sterkt” ytre. Et hardt skall, der ingenting kommer gjennom – ingen kommer inn til den virkelige meg.

De få jeg har sluppet inn, har vist seg å utnytte meg – bruke meg. De få jeg har sluppet inn, har vist seg å være som alle andre. Falske løgnere. (Det er jo egentlig ikke sant, men det er den erfaringen jeg sitter med… Vrangtanker.. )

De siste dagene har vært litt vonde. Jeg er bare veldig trist. Såret og lei meg. Hvorfor kunne ikke “slutt” være “HELT slutt”? Hvorfor skulle jeg være så blindt forelsket, at jeg tillot alt – også det å la meg selv bli såret gang på gang?! Jeg sa det mange ganger; “Dette minner meg alt for mye om det jeg hadde for 7-8 år siden!!” – likevel lot jeg det skje.

Så nok en gang sitter jeg igjen alene, såret og lei meg for situasjonen jeg er i – alene. Ikke at jeg angrer på valget som er gjordt, det kunne aldri falt meg inn. Det er bare så trist at jeg må gå gjennom det (tilsynelatende) alene. Det er vondt at situasjonen er så vanskelig – fordi jeg sitter og lengter etter noe som aldri kan bli mitt.

There is no way to recover everything we had.

{Heart} Laukøya – hjemme fra ferie!

Vi elsker midnattsola, og vi elsker Laukøya!

Har hatt noen utrolig fine dager i Nord-Norge. Selv om reisen ble slitsom. 120 mil i bil er ikke noe særlig når man må tisse hver halvtime, og i tillegg allerede begynner å få antydninger til bekkenløsning. Men det gikk da fint likevel.

Kommer nok mer utfyllende innlegg senere. Kom hjem i dag, etter å ha reist i to dager. Starta å kjøre hjem alt kvart over 8 onsdag morgen, og tok kveld først i 10tiden på kvelden. Da var det bare 5 timer hjem, omtrent – men var godt å få sove skikkelig før vi kjørte resten.

Var innom storebror m/fam, så var ikke hjemme her før i 5tiden i ettermiddag. Er sliten nå, og skal snart legge meg. Hadde forresten 213 mail i innboksen når jeg kom hjem, og nærmere 400 innlegg på bloglovin. Så har litt å gjøre de nærmeste dagene. Men er visst meldt regn de to neste dagene, så da har jeg god grunn til å sitte inne. Vi skal iallefall bare slappe av og komme oss etter reisen. Og forsøke å få døgnet på rett kjøl igjen, jommen blir man helt døgnvill når det er lyst og sola er oppe hele natta! :))

Men vi har hatt det kjempefint, alle sammen.

Overfølsom til de grader.

Stemmen brast, det ble vanskelig å prate.
Rødkantede øyne og klump i halsen.
Jeg er sliten og trist.

Jeg har alltid vært en person som lett tar til tårene. En person som er veldig følsom, og jeg har ofte omtalt meg selv som overfølsom. Jeg vet ikke om jeg var overfølsom i dag, eller om jeg må skylde på hormoner eller noe annet – men jeg har grått masse.

Noen ting er så viktige for meg. Noen mennesker er så viktige for meg.
Da gjør det vondt når ting blir vanskelige og er i fare for å aldri bli som de var.

Jeg har alltid vært en person som ikke liker krangling, og det å ta opp ting ansikt til ansikt eller over telefon har vært vanskelig. Fordi det da blir så synlig hvor sårbar jeg er, hvor vondt jeg har det. Da er det lettere å ta det skriftlig – selv om jeg har innsett at skriftlig kan være farlig. Lettere å være sint da, lettere å angripe. Og det trenger ikke alltid vært så lurt, spesielt når angrepet kanskje ikke er så fortjent mot den personen som blir angrepet.

Jeg var urettferdig mot en venn i går. Jeg var fortvila og sint, men i steden for å ta det opp med den det gjaldt så blogget jeg om sviktende tillit. Men jeg har snakket med venninnen min nå, vi har begge fått forklart oss. Jeg innser at jeg overreagerte, og jeg innser iallefall at jeg burde pratet med henne om det. Men som sagt, sårbarheten min blir så veldig synlig i slike saker – og det er noe jeg hater.

Innlegget mitt var urettferdig, og kommentarene deres var urettferdig. Men jeg unnskylder dere med at dere ikke kjenner vedkommende, og kun kommenterte for å støtte meg. Men så slem og dårlig venn som det ble kommentert om, det er hun ikke. Det er jo ikke for ingenting at dette er en av mine beste venner. Jeg var såret og skuffet, og følte tilliten var borte – men den er ikke det. Vi kom bare innom en misforståelse, hvor jeg tror vi begge overreagerte og følte oss urettferdig behandlet.

Jeg elsker venninna mi, og vil ikke for noe i verden miste henne. Jeg var sint og skuffet, men jeg kommer over det. Hun var sint og skuffet, og jeg håper hun kommer over det.

Godt å få pratet ut litt, men vondt å være så sårbar . . . Overfølsom!