Adresse: D5 – på ubestemt tid!

2/3 av 2011 har jeg tilbragt her, på D5. Fødeavdelinga i Namsos. Det er mange som er innlagt for tiden, og jeg kjenner jeg er glad for at det er føden jeg er innlagt, og ikke på psyk – som mange av bloggerene jeg kjenner. Styrketanker til dere som har vært og er innlagt på psyk nå!

Men det er ikke så gøy å være innlagt på føden heller. Jeg kjenner det tærer på kreftene og humøret. Jeg har høyt blodtrykk. Så har jeg normalt blodtrykk. Så er det høyt igjen. De er redde for svangerskapsforgiftning, men så viser blodprøvene at alt er fint. Så er det “bare” blodtrykket det er noe galt med da.

1. januar ringte jeg føden, da hadde jeg veldig høyt blodtrykk og masse ødem (vann i kroppen) – fikk komme inn på en kontroll, og ble innlagt. Da var jeg inne til 4. januar, da hadde BT sunket og prøvene var fine, så jeg fikk reise hjem en tur. Med ny kontroll på føden fredag 7. januar. Det var innmari godt å komme hjem, til bedre mat, til Em, til senga mi.

Kontrollen den fredagen gikk bra. BT var ok, og jeg fikk reise hjem. Men jeg ble værende i byen hele dagen, fordi jeg måtte vente til mamma var ferdig på jobb. Så da var jeg hos svigerinna mi og lille F *heart*. I 15-tiden begynte jeg å få flimmer for øynene, men det gav seg etter en halvtime omtrent. Og når jeg henta mamma på jobb i 17-tiden begynte jeg å få hodepine. Når vi starta å kjøre hjem, forsvant ord for meg – og det jeg ville si hørtes bare rart ut inni hodet mitt. Jeg sa ord feil, og alt var bare ekkelt. Så vi ringte føden, og de ville jeg skulle komme på en sjekk igjen.

Ble innlagt med en gang, og sjekken tok vi etterhvert. Alt så bra ut med babyen, men BT mitt var ganske høyt. Og jeg fikk paracet mot hodepinen, samt forbud mot TV, PC, lesing og for mye lys. Jordmor snakket om igangsettelse, men vi måtte vente å høre hva legen sa. Legen sa det var mulig det ble igangsettelse søndagskveld eller mandagsmorgen. Men i løpet av helga roa BT seg, og formen min var fin. Derfor ble det besluttet å ta en dag om gangen.

Tirsdag var jeg igjen i god form, og fikk derfor reise hjem – men laget en avtale med legen om å sjekke BT på alderspensjonatet hver dag framover til neste jordmor-kontroll som skulle være den 19. januar. Skulle dit å måle, fordi det var nært, og mindre stress for meg.

På onsdagen var jeg der å målte BT og da var det igjen ganske høyt. Så ringte føden. I og med at formen min var OK, ble jeg og legen enig om at jeg skulle ringe i løpet av ettermiddagen/kvelden om det ble verre – og komme inn på kontroll på føden dagen etter.

Så på torsdag kjørte pappa meg til føden, hvor blodtrykket ble målt, jeg ble satt på registrering og sjekka urinen. I tillegg ville de ha en ny ultralyd, samt ta blodprøver – og ettersom det var litt travelt på avdelinga på torsdag, måtte jeg pent belage meg på å overnatte der, slik at de kunne ta UL på ettermiddagen.

Legen jeg snakka med på fredag ville ikke sende meg hjem, ettersom BT er så ustabilt. Og ville heller sette meg i gang om det steg noe mer.

Så her sitter jeg da. På D5 på Sykehuset Namsos. Og venter på å få bli satt i gang, slik at babyen min kan komme ut og vi begge kan reise hjem til storesøster som savner mamman sin stakkars.

Vært ganske vondt å være borte fra henne. Vet hun savner meg også, men samtidig vet jeg at hun har det godt sammen med mormor og morfar – de skjemmer henne bort litt da.

Det er usikkert hvor lenge jeg blir her nå, men jeg håper på å få komme hjem til neste helg. Da skal vi feire bursdagen til pappa. Storebror med familie kommer å overnatter, og vi skal være barnevakt til tantehjertene mine – lille S og lille F. lille F er jo bare 2,5 mnd! I tillegg kommer lillesøster hjem med kjæresten sin. Og svigerinna mi har lovet å bake ei kjempegod sjokoladeterte. Så skal vi ha ribbe til middag på søndagen! Så jeg MÅ hjem til da :p Forhåpentligvis MED baby!! :D

Lykke ♥

Nytt innlegg i 3hjerter-bloggen. Trykk her. Og et lite innlegg under bildet her ;)

Jeg kjenner på mye lykke om dagen. Glede. Jeg bærer en liten gutt under hjertet mitt, og om omtrent 7 uker er han her. Ute, sammen med oss. Vi skal få gleden av å bli kjent med han. Elske han, og bli elsket av han.

Jeg må være en av de heldigste. Som får den ære av å bli mor til ikke bare et barn, men to. En jente – en stor og flink jente, den herligste på jord. Og nå en gutt, som jeg knapt kan vente på å få bli kjent med.

Jeg kan ikke annet enn å være lykkelig om dagen. ♥

I heart it!

Her er jeg 31 uker på vei. Ser kanskje litt sur/alvorlig ut, men er bare litt sliten. Vært så veldig trøtt og sliten for tiden, og det syns vel på meg, tenker jeg. Men jeg elsker babybumpen min – den er fiiin :’)

Update fra oss.

Jeg har blitt tante! 30. oktober kom lille Filip til verden. Og han er nydelig! *heart*

Jenta mi har blitt 7 år! Yeey for henne. Men stakkars lille ulykkesfugl. Ramla mot salongbordet kun kort tid etter barneselskapet hadde begynt, så jeg og hun måtte kjøre på legevakta, og det ble ingen kaker på oss. Kutt i leppa som måtte limes. Gjett om jenta var knust, og mammahjertet gråt.

Mamma, det her har vært den verste bursdagen i hele livet mett!

Svangerskapet går fint. Litt ekstra kontroller pga blodtrykket og risikoen for preeklampsi, men ser ut til å gå greit foreløpig. Skal på ny kontroll i morgen.
Plages en del med bekkenet, som gjør at jeg må holde meg mye i ro. Skulle tro man bare la på seg masse, når man bare sitter i ro nesten hele dagen – men har faktisk bare gått opp omtrent 3 kilo fram til uke 30 i svangerskapet, og det er 7 kg under normalen/gjennomsnittet. Da “skal” man ha gått opp omtrent 10 kg ved uke 30. Så det føles jo greit!

Har det meste under kontroll nå. Så vi bare venter og gleder oss, alle sammen. Em har vokst veldig, og jeg er etthundre prosent sikker på at hun blir verdens beste storesøster!! Hun har allerede slik omsorg for lillebror, at jeg blir helt rørt. Og det til tross for at hun VELDIG ønsket seg lillesøster.

Faddere er i orden. De tre vi har spurt har takket ja, spørsmålet er om vi kanskje skal spørre 1-2 til fra BF sin side – kommer an på hva han ønsker. Navnet er vel delvis i orden, kommer an på om Lissinj kler det navnet som vi liker så godt.

Jeg og BF (barnefar) samarbeider godt, og har et fin vennskap fortsatt. Litt uenigheter er det innimellom, men det hører vel med. Han er veldig involvert, og har vært med på flere kontroller og ultralyder. Han kjenner på magen, koser med den, skaper et bånd. Veldig koselig. Problemet er med sønnen hans, som egentlig ikke vil bli storebror. Men det ordner seg vel etterhvert.

Har helt avsluttet på poliklinikken nå, og har mottatt journalen min. Var veldig rart å lese alt sammen, da spesielt det som RS hadde skrevet. Visste ikke at det var slik hun så på ting. Positivt overrasket, og faktisk litt lei meg for at det ikke fungerte bedre med henne den tiden jeg gikk hos henne, og at vi ikke fikk mer tid. Sjokkert over det TI har skrevet, han forsto jo virkelig ingenting om noe! Når man er så dårlig på å lese situasjoner og mennesker, så burde man strengt talt ikke jobbe med mennesker! Og han skulle iallefall tatt til seg det på RS hadde skrevet at var nødvendig for meg, i stedet gjorde han stikk mottsatt.

Måtte nesten le da han presterte å skrive “Har underarmene eksponert i timen, det ses _voldsomme_ arr.” – jeg klarte ikke la være å tenke “om mine arr er voldsomme, hva ville han sagt om han så arrene til mange av mine blogghjerter?” Neida, arrene mine er ikke små ubetydelige arr – det er jeg fullstendig klar over, men jeg ville ikke kalt dem “voldsomme” likevel.

RS skriver at et bør etterstrebes å få en behandler som kan følge meg over lengre tid, omtrent et halvt år senere velger min nye behandler å kaste meg på hue og rævva ut, uten å ta hensyn til hva jeg selv ønsker, og hva en psykolog som hadde fulgt meg i nesten 1,5 år mener.. Kjenner jeg blir litt provosert av det.

Selv om det har gått overraskende bra å ikke gå dit, så merker jeg at det hadde vært kjekt å fått fullført det. Kommet meg dit hvor jeg kunne jobbe eller gått videre på skole. Kanskje blitt utreda på nytt for å fjerne diagnosene. Noen som vet hvordan det er, blir de stående foralltid på meg nå – hvordan skal jeg gå fram for å få fjernet dem?

Anyway! Vi har det kjempebra, til tross for bekkenplager, ødelagt bursdag og bekymringer omkring blodtrykket. Vi elsker magen min, og den lille som ligger der inne. Vi ser fram mot jula, og nyter hver dag.
Oppdaterer tilstadighet den andre bloggen: 3hjerter.com!

Jeg så bare problemene.

Stikkende smerter i magen. Ømme bryster og uteblitt mens.

Problemer!

Alenemamma til to. Økonomi. Folkesnakk og fordommer.

Jeg så bare problemene. Bekymringer.

Likevel valgte jeg å følge hjertet mitt. Gjøre det som føltes best for meg. Og jeg har ikke angret et sekund. For sannheten er at det er ingen problemer. Alenemamma, so what? Jeg har vært alenemamma i 7 år, jeg kan dette. Selvfølgelig blir det litt mer utfordrende med to, men Em er så stor og flink, så dette kommer til å gå helt fint. I tillegg har jeg familie som stiller opp. Jeg har barnefar som stiller opp. Jeg har venner og slekt. Et nettverk. Økonomi, ikke akkurat et problem, man må jo bare lære seg å prioritere riktig. Barna kommer først. Livets opphold. Man må ikke ha de nyeste duppedittene. Man må ikke bruke de dyreste klærne. Det handler om prioriteringer. Folkesnakk og fordommer, hvorfor pokker skal jeg bry meg om hva andre mener om meg? Som min kjære pappa sa til meg, når jeg fortalte at jeg var gravid

Hev hodet, og ikke bry deg om hva naboen måtte si. Du vet at dine nærmeste støtter deg og er der for deg uansett, da er det ikke noe annet som betyr noe.

Og det er jo så sant som det kan bli. So what, om noen har meninger om meg og situsjonen? De får prate så mye de vil. Jeg har det bra, jeg er snart mamma til to – velsignet med livets mirakel ♥ Jeg har venner og familie som er der for meg, da er det virkelig ikke nøye hva sladderkjerringene i bygda sier.

Jeg ser ingen problemer lenger. Jeg ser gleder! Det vokser et lite liv i magen min. Min lille baby. Em skal bli storesøster. Vi skal bli en større familie. Kjærlighet og nærhet. Livet! ♥ Ingen problemer, bare gleder!

(Foto: Kristel. Digiscrappet: Kristel.)

Framtiden er i mine hender.

På mandag fikk jeg telefon fra psykologen, de har bestemt seg for å “kaste meg ut”.. Han nye psykologen så ingen hensikt med å fortsette noen behandling, hvorfor vet jeg ikke. Fordi jeg ikke klarte å bli trygg på han den korte tiden jeg gikk hos han? Uansett, når han la fram dette på behandlermøte – eller hva det var, så var de andre enige i hans avgjørelse. Så jeg har nå sendt brev dit, for å få tilsendt kopi av journalen min. Og hadde min siste time der for over en måned siden – brått og brutalt.

Men ikke tro jeg gir opp av den grunn!

Jeg har vært i kontakt med barnevernet en stund nå, tro det eller ei – jeg som alltid har vært redd for dem. Har hatt noen gode samtaler med dem, og for de av dere som har ment at dere kunne melde meg dit, eller true med å melde meg dit – dere kan ta det helt med ro. For barnevernet har hatt en undersøkelsesperiode som har vart i litt over 3 mnd nå, i og med at de har vært pliktige til det, med tanke på min tidligere psykiske helse. De har snakket med fastlege, psykolog og lærer til Em. De har funnet ut at det er ingenting å si på meg som mor, at jeg vil det beste for barnet mitt, og at jeg søker hjelp til å få ting helt bra for oss. De mener jeg har et godt nettverk rundt oss. Så de har avsluttet undersøkelsen, og vi (jeg og mine to saksbehandlere der) har blitt enige om at det kunne være kjekt med et tiltak som heter “Råd og veiledning” – i og med at jeg har spørsmål om hvordan jeg skal snakke med Em om feks arrene mine, og ettersom jeg skal bli mor til en til, og hverdagen vår blir en annen. Og jeg ser faktisk bare fram til dette. Jeg kunne sagt at jeg ikke ville være med på det, og da hadde saken hos BV vært avsluttet – men jeg takket ja. Fordi jeg tror det kan lønne seg for oss i lengden, spesielt nå som jeg står uten oppfølging fra psyk.

Hun kontaktpersonen min hos BV kom også med et råd om å kontakte psykiatrisk sykepleier i kommunen, for å vurdere samtaler der. Selv om BV visste mitt ønske om fortsettelse hos psyk, så var det ingenting de kunne si på avgjørelsen heller. TI hadde alt bestemt seg… Men de skal ha en takk for at de prøvde!

Via BV har jeg også kommet i kontakt med familievernkontoret, og hatt en fin samtale på tlf med ei dame derfra i dag. Vi skal sette opp en samtale med faren til Em, for å forsøke å få i gang mer samvær igjen. Det har fungert dårlig i det siste, så jeg har følt vi trenger hjelp til å få kommet i gang. Kanskje han føler det mer som et press å ha henne også, og vanskeligere for han å lure seg unna samvær. Det blir spennende å se hvordan det møtet går. Men håper på en fin samtale, og at vi får en avtale som kan fungere.

Sannheten er at Em og pappaen er som fremmede for hverandre nå. Em har forandret seg kjempemasse i det siste, og han har ingen peiling på hvordan hun er, hva hun trenger og hva hun liker – eller noe. Selv Even mente at Em hadde forandret seg siden han sist traff henne ordentlig, og det er i og for seg ikke SÅ lenge siden. Så en avtale som fungerer, må i hovedsak være en avtale om korte samvær i starten, noen timer nå og da – så Em ikke blir kastet ut i overnatting ei hel helg med en gang, da tror jeg lett hun kan slå seg vrang.

En annenting er at jeg har tenkt å ta kontakt med familieambulatoriet – et tilbud for blant annet gravide/småbarnsforeldre som har det vanskelig. Har tenkt å kontakte dem i hovedsak for å høre mer om hva det er de driver med, og finne ut om det kan være noe for meg. Kanskje er jeg sterk nok til å stå på egne bein nå, men synes likevel det er trygghet i å ha NOE. Mye derfor jeg valgte å gå for “råd og veiledning” med BV også, fordi da har jeg noe å falle tilbake på. Noen som hjelper meg om det skal være nødvendig. For hvordan hverdagen blir som tobarnsmor, det vet jeg jo ikke enda. Det kan bli fryktelig slitsomt, og skummelt.. Selvføglelig håper og tror jeg at det ikke blir det, men man vet som sagt aldri.

Ellers vil jeg minne om familiebloggen 3hjerter, hvor jeg skriver en del om dagen. Bilder av både Em, Lissinj og megselv m/magen ligger der. Lissinj har visst seg å mest sannsynlig være en gutt, forresten! :)) Har et godt samarbeid med Even, og han har vært med på jordmorkontroll og ultralyd. Les mer om det på 3hjerter da, vel – og følg oss gjerne der også, og legg for all del igjen kommentarer :D Er overveldet over hvor mange som stiller opp og bryr seg <3

Litt om hvordan det går her, hovedsaklig om babyen ;)

Må vel komme med en liten oppdatering her inne også, siden det sikkert ikke er mange av dere som er innom familiebloggen min og leser. For dere som ikke vet om den, men vil følge oss der, så trykk HER.

Har tidligere skrevet litt om at jeg har vært bekymret, men det er jeg ikke så mye nå lenger. Var hos gynekolog og hadde en samtale der om preeklampsi, og har vært på ultralyd der alt så bare helt fint ut. Fikk ingen særlig gode bilder, og fikk ikke vite kjønnet – men det var helt fantastisk å se den lille ligge der inne å “vinke” til oss, og sparke og røre på seg. Jordmor sa at h*n så helt perfekt ut, og det var kjempegodt å høre. Even var med på ultralyden, og det var kjempefint!! Legger med et bilde :) Ryggraden ser dere vel godt? Det er den som går liksom bortover nesten hele bildet, også har vi føttene til høyre der, som ser nesten ut som en V :) Fikk time til ny ultralyd 19. oktober – mtp preeklampsi, og det føles trygt og greit. Jordmor mente vi skulle se om vi så kjønnet da, og prøve å få bedre bilder :)

Ellers begynner magen å bli større, og merker forskjell fra uke til uke. Og det er jo kjempekjekt!! Kjenner godt at den vokser også, for jeg har en del “voksesmerter” som jeg kaller dem. Stikkende smerter man får når livmor vokser. Ligamentsmerter kalles det også. :) Ligamentene (seneband til livmora) strekkes. Ser dere forskjell fra uke 18 til uke 19 eller? :)) Forskjellen er iallefall at livmora har kommet lenger opp, og magen har blitt litt større og litt mer annerledes i fasong :)

Ellers måler jeg blodtrykket hjemme hver dag, noe jordmor syntes var kjempelurt – og ba meg fortsette med. På den måten trenger vi ikke bli skikkelig bekymret når BT er høyt når jeg er der – så lenge det har vært så normalt når jeg er hjemme. Begynner det å stige hjemme, så må vi være på vakt.

Jeg lytter også etter hjertelyden til babyen nesten hver dag, blir nok aldri lei den lyden :´) Angrer ikke på at jeg kjøpte meg angelsound, føler meg så rolig når jeg hører hjertelyden. Det må være en av de fineste lydene i verden. Jeg tuller ikke!

Men til tross for masse gleder, så er det noen bekymringer og plager også. Hadde en liten blødning på onsdagskvelden, som gjorde meg bekymret. Men det var lite, og det gav seg. Blodtrykket var fint, og hjertelyden var fin. Så klarte til slutt å slappe av :) Dessuten sliter jeg veldig med vondt i ryggen og den berømte bekkenløsningen. Følte meg i så fin form på fredag, så jeg rydda og vaska hus konstant i omlag fire timer – noe jeg kjente på kroppen når jeg endelig satt meg ned. Såvidt jeg kom opp av sofaen. Har fått noen tips av en fysioterapaut, som jeg prøver å følge. Blir det ikke bedre, eller om det blir verre bør jeg vel si – så skal jeg ta det opp med jordmor, kanskje jeg får henvisning til fysio eller noe :)

På tirsdag er jeg halvveis, og det er nesten sykt å tenke på. Synes det var i går jeg tok testen jeg. Tiden går veldig fort, og tviler på at den kommer til å gå saktere fram mot jul – så har begynt å forberede julegaver og julekort. (De som ønsker julekort av meg i år, må sende meg en mail med adressen sin – til liljen7@live.no ASAP) – vet ikke hvordan ting blir framover. Utvikler jeg preeklampsi, så må jeg hvile mye, kanskje blir jeg innlagt, derfor vil jeg ha alt slikt klart i god tid :)

Har tatt fram gamle babyklær og sortert dem. Noe ble kastet pga flekker eller at det er gammelt og stygt, annet ble lagt i poser – som skal vaskes og legges klart til bruk. Eller det spørs om det blir jente eller gutt. Har masse jenteklær, pittelitt gutteklær og en liten haug med nøytrale klær :) Nå er jeg så heldig at storebror og svigerinna mi skal ha en gutt bare knappe 3 mnd før jeg skal føde, så om jeg får gutt får vi nok arve noen klær etter dem :) I tillegg regner jeg med at vi får en del i barselgave også :))

På fredag skal jeg i møte med NAV, blir spennende å høre hva de har å si der. Om jeg får engangsstønad eller foreldrepenger. Håper på førstnevnte, selv om det bare gir en engangssum, for etter fødsel har jeg krav på overgangsstøad – som ville lønne seg for meg, framfor foreldrepenger. Vi får se, vi får se.

Men det går iallefall veldig bra her om dagen, og føler så lite behov for å bruke denne bloggen noe særlig. Men hyggelig med å bli spurt etter da, hyggelig at dere savner meg. Følger dere med på 3hjerter, så får dere oftere oppdatering – da hvoedsaklig om svangerskapet, det er liksom det som opptar tiden min om dagen ;)