Hvordan går det egentlig?

Det er ikke så mange som spør meg om dette lenger, kanskje fordi det tilsynelatende ser ut til å gå så bra?! Jeg vil uansett skrive litt om hvordan det går jeg. Lenge siden jeg har skrevet her i bloggen nå.

Det går hovedsaklig veldig bra med meg. Jeg stortrives som 2barnsmamma, og vi har det veldig fint sammen alle tre. Em er den flinke storesøstra, Mo er den søte og rampete og nysgjerrige lillebroren, og jeg er den beste mamma de kan ha.

Men selv om ting går bra, så glemmer man ikke hvordan ting har vært.

For 1,5 år siden omtrent, skrev jeg om en brå og brutal avslutning på psykiatrisk poliklinikk, hvor psykologen jeg gikk til bare plutselig sa “Dette er den siste timen vår!” – uten noe forvarsel. Jeg sa at jeg ikke følte meg klar for det, at jeg følte det var ting jeg trengte å få på plass først. Men jeg hadde visst ingenting jeg skulle sagt, de visste tydeligvis hva som var best for meg.

Nå sitter jeg her, og føler fortsatt at det er ting som ikke er helt som de skal. Jeg har det kjempebra med meg selv, og med ungene. Jeg er glad i livet. Men jeg har vært gjennom helvette. Det har vært ting som har hendt meg, og det har vært tider hvor jeg ikke har vært helt meg selv – om jeg kan si det sånn. Og jeg føler fortsatt at jeg sitter inne med en del sorg over dette, og også sinne. Fler år av livet mitt er på en måte borte, rotet bort i en mørk og dyster verden. År jeg aldri får tilbake. Etter de vonde hendelsene ble jeg psyk. Sinnet mitt var rettet mot meg selv og alle jeg var glad i. Og jeg tror aldri jeg gav meg selv tid til å sørge over den urett som ble begått mot meg.

Nå føler jeg at jeg har kommet inn i et liv som mamma. Det er MAMMA jeg er, det er det jeg er ment å være. Tiden for sinne (rettet mot den/de som fortjente det) og sorg er passert – jeg gikk glipp av den, sløste bort tiden med å bare være psyk.

Jeg er redd for framtiden.

For utdanning. For økonomi. For jobb.

Og jeg føler at det kanskje hadde vært lettere om jeg hadde hatt noen å prate med, fått litt mer orden på selvtilliten. Kanskje jeg hadde klart å se at jeg KAN klare det.
Jeg leker med tanken om utdanning, starte skole fra høsten eller neste høst. Men det innebærer mange vanskelige valg. Flytting. Alene. Med 2 små. Bytte av skole til Em. Få barnehageplass til Mo. Støtte fra familie? Støtten har jeg, det vet jeg – men jeg må bo så nært at de kan hjelpe til om jeg trenger det. Jeg er redd for å mislykkes! Selv om jeg er mye sterkere nå, enn jeg var for 6 år siden, når jeg gikk et semester på førskolelærerlinja. Mye sterkere nå, enn når jeg failet påbyggingsåret to år på rad. Men jeg er likevel redd. Hva om jeg ikke er sterk NOK.

Med den brå avslutningen føler jeg at jeg ikke ble bra nok til å klare meg helt på egen hånd. Jeg har klart meg utrolig bra – det er ikke det… Jeg har hatt fokuset på svangerskapet, babyen i magen og Em som kommende storesøster. Og etter at Mo ble født, har jeg jo hatt en liten en som trenger meg 24/7. Jeg er mamma til to, og så lenge jeg har de to, så kommer jeg nok alltid til å klare meg. Jeg er så sterk som jeg er nå, fordi de to trenger en mamma som er der.
Men likevel blir jeg grepet av angst av og til. For ikke å snakke om redselen for framtiden. Og jeg er redd jeg trenger hjelp for å ikke mislykkes igjen…

Men jeg har det veldig fint nå. Og jeg er veldig glad i livet. Jeg har en fantastisk familie, som består av foreldre, søsken, svigerinner og svoger, og tre skjønne tantebarn. I tillegg til to helt utrolig nydelige og flinke unger!

Så ja… Det er ståa nå. Tanker jeg har tenkt litt på de siste dagene.

Adresse: D5 – på ubestemt tid!

2/3 av 2011 har jeg tilbragt her, på D5. Fødeavdelinga i Namsos. Det er mange som er innlagt for tiden, og jeg kjenner jeg er glad for at det er føden jeg er innlagt, og ikke på psyk – som mange av bloggerene jeg kjenner. Styrketanker til dere som har vært og er innlagt på psyk nå!

Men det er ikke så gøy å være innlagt på føden heller. Jeg kjenner det tærer på kreftene og humøret. Jeg har høyt blodtrykk. Så har jeg normalt blodtrykk. Så er det høyt igjen. De er redde for svangerskapsforgiftning, men så viser blodprøvene at alt er fint. Så er det “bare” blodtrykket det er noe galt med da.

1. januar ringte jeg føden, da hadde jeg veldig høyt blodtrykk og masse ødem (vann i kroppen) – fikk komme inn på en kontroll, og ble innlagt. Da var jeg inne til 4. januar, da hadde BT sunket og prøvene var fine, så jeg fikk reise hjem en tur. Med ny kontroll på føden fredag 7. januar. Det var innmari godt å komme hjem, til bedre mat, til Em, til senga mi.

Kontrollen den fredagen gikk bra. BT var ok, og jeg fikk reise hjem. Men jeg ble værende i byen hele dagen, fordi jeg måtte vente til mamma var ferdig på jobb. Så da var jeg hos svigerinna mi og lille F *heart*. I 15-tiden begynte jeg å få flimmer for øynene, men det gav seg etter en halvtime omtrent. Og når jeg henta mamma på jobb i 17-tiden begynte jeg å få hodepine. Når vi starta å kjøre hjem, forsvant ord for meg – og det jeg ville si hørtes bare rart ut inni hodet mitt. Jeg sa ord feil, og alt var bare ekkelt. Så vi ringte føden, og de ville jeg skulle komme på en sjekk igjen.

Ble innlagt med en gang, og sjekken tok vi etterhvert. Alt så bra ut med babyen, men BT mitt var ganske høyt. Og jeg fikk paracet mot hodepinen, samt forbud mot TV, PC, lesing og for mye lys. Jordmor snakket om igangsettelse, men vi måtte vente å høre hva legen sa. Legen sa det var mulig det ble igangsettelse søndagskveld eller mandagsmorgen. Men i løpet av helga roa BT seg, og formen min var fin. Derfor ble det besluttet å ta en dag om gangen.

Tirsdag var jeg igjen i god form, og fikk derfor reise hjem – men laget en avtale med legen om å sjekke BT på alderspensjonatet hver dag framover til neste jordmor-kontroll som skulle være den 19. januar. Skulle dit å måle, fordi det var nært, og mindre stress for meg.

På onsdagen var jeg der å målte BT og da var det igjen ganske høyt. Så ringte føden. I og med at formen min var OK, ble jeg og legen enig om at jeg skulle ringe i løpet av ettermiddagen/kvelden om det ble verre – og komme inn på kontroll på føden dagen etter.

Så på torsdag kjørte pappa meg til føden, hvor blodtrykket ble målt, jeg ble satt på registrering og sjekka urinen. I tillegg ville de ha en ny ultralyd, samt ta blodprøver – og ettersom det var litt travelt på avdelinga på torsdag, måtte jeg pent belage meg på å overnatte der, slik at de kunne ta UL på ettermiddagen.

Legen jeg snakka med på fredag ville ikke sende meg hjem, ettersom BT er så ustabilt. Og ville heller sette meg i gang om det steg noe mer.

Så her sitter jeg da. På D5 på Sykehuset Namsos. Og venter på å få bli satt i gang, slik at babyen min kan komme ut og vi begge kan reise hjem til storesøster som savner mamman sin stakkars.

Vært ganske vondt å være borte fra henne. Vet hun savner meg også, men samtidig vet jeg at hun har det godt sammen med mormor og morfar – de skjemmer henne bort litt da.

Det er usikkert hvor lenge jeg blir her nå, men jeg håper på å få komme hjem til neste helg. Da skal vi feire bursdagen til pappa. Storebror med familie kommer å overnatter, og vi skal være barnevakt til tantehjertene mine – lille S og lille F. lille F er jo bare 2,5 mnd! I tillegg kommer lillesøster hjem med kjæresten sin. Og svigerinna mi har lovet å bake ei kjempegod sjokoladeterte. Så skal vi ha ribbe til middag på søndagen! Så jeg MÅ hjem til da :p Forhåpentligvis MED baby!! :D

Update fra oss.

Jeg har blitt tante! 30. oktober kom lille Filip til verden. Og han er nydelig! *heart*

Jenta mi har blitt 7 år! Yeey for henne. Men stakkars lille ulykkesfugl. Ramla mot salongbordet kun kort tid etter barneselskapet hadde begynt, så jeg og hun måtte kjøre på legevakta, og det ble ingen kaker på oss. Kutt i leppa som måtte limes. Gjett om jenta var knust, og mammahjertet gråt.

Mamma, det her har vært den verste bursdagen i hele livet mett!

Svangerskapet går fint. Litt ekstra kontroller pga blodtrykket og risikoen for preeklampsi, men ser ut til å gå greit foreløpig. Skal på ny kontroll i morgen.
Plages en del med bekkenet, som gjør at jeg må holde meg mye i ro. Skulle tro man bare la på seg masse, når man bare sitter i ro nesten hele dagen – men har faktisk bare gått opp omtrent 3 kilo fram til uke 30 i svangerskapet, og det er 7 kg under normalen/gjennomsnittet. Da “skal” man ha gått opp omtrent 10 kg ved uke 30. Så det føles jo greit!

Har det meste under kontroll nå. Så vi bare venter og gleder oss, alle sammen. Em har vokst veldig, og jeg er etthundre prosent sikker på at hun blir verdens beste storesøster!! Hun har allerede slik omsorg for lillebror, at jeg blir helt rørt. Og det til tross for at hun VELDIG ønsket seg lillesøster.

Faddere er i orden. De tre vi har spurt har takket ja, spørsmålet er om vi kanskje skal spørre 1-2 til fra BF sin side – kommer an på hva han ønsker. Navnet er vel delvis i orden, kommer an på om Lissinj kler det navnet som vi liker så godt.

Jeg og BF (barnefar) samarbeider godt, og har et fin vennskap fortsatt. Litt uenigheter er det innimellom, men det hører vel med. Han er veldig involvert, og har vært med på flere kontroller og ultralyder. Han kjenner på magen, koser med den, skaper et bånd. Veldig koselig. Problemet er med sønnen hans, som egentlig ikke vil bli storebror. Men det ordner seg vel etterhvert.

Har helt avsluttet på poliklinikken nå, og har mottatt journalen min. Var veldig rart å lese alt sammen, da spesielt det som RS hadde skrevet. Visste ikke at det var slik hun så på ting. Positivt overrasket, og faktisk litt lei meg for at det ikke fungerte bedre med henne den tiden jeg gikk hos henne, og at vi ikke fikk mer tid. Sjokkert over det TI har skrevet, han forsto jo virkelig ingenting om noe! Når man er så dårlig på å lese situasjoner og mennesker, så burde man strengt talt ikke jobbe med mennesker! Og han skulle iallefall tatt til seg det på RS hadde skrevet at var nødvendig for meg, i stedet gjorde han stikk mottsatt.

Måtte nesten le da han presterte å skrive “Har underarmene eksponert i timen, det ses _voldsomme_ arr.” – jeg klarte ikke la være å tenke “om mine arr er voldsomme, hva ville han sagt om han så arrene til mange av mine blogghjerter?” Neida, arrene mine er ikke små ubetydelige arr – det er jeg fullstendig klar over, men jeg ville ikke kalt dem “voldsomme” likevel.

RS skriver at et bør etterstrebes å få en behandler som kan følge meg over lengre tid, omtrent et halvt år senere velger min nye behandler å kaste meg på hue og rævva ut, uten å ta hensyn til hva jeg selv ønsker, og hva en psykolog som hadde fulgt meg i nesten 1,5 år mener.. Kjenner jeg blir litt provosert av det.

Selv om det har gått overraskende bra å ikke gå dit, så merker jeg at det hadde vært kjekt å fått fullført det. Kommet meg dit hvor jeg kunne jobbe eller gått videre på skole. Kanskje blitt utreda på nytt for å fjerne diagnosene. Noen som vet hvordan det er, blir de stående foralltid på meg nå – hvordan skal jeg gå fram for å få fjernet dem?

Anyway! Vi har det kjempebra, til tross for bekkenplager, ødelagt bursdag og bekymringer omkring blodtrykket. Vi elsker magen min, og den lille som ligger der inne. Vi ser fram mot jula, og nyter hver dag.
Oppdaterer tilstadighet den andre bloggen: 3hjerter.com!

Sangen i forrige innlegget

… er spilt inn av min fetter og hans nevø (altså sønn av kusina mi)!

Er de ikke flinke??

De spiller cover-låter – og jeg er kjempestolt av dem!!! Og veldig glad for at dere likte den :))

Denne låta er så fiiin

Hør denne låta, er den ikke fiiin?

{Heart} Laukøya – hjemme fra ferie!

Vi elsker midnattsola, og vi elsker Laukøya!

Har hatt noen utrolig fine dager i Nord-Norge. Selv om reisen ble slitsom. 120 mil i bil er ikke noe særlig når man må tisse hver halvtime, og i tillegg allerede begynner å få antydninger til bekkenløsning. Men det gikk da fint likevel.

Kommer nok mer utfyllende innlegg senere. Kom hjem i dag, etter å ha reist i to dager. Starta å kjøre hjem alt kvart over 8 onsdag morgen, og tok kveld først i 10tiden på kvelden. Da var det bare 5 timer hjem, omtrent – men var godt å få sove skikkelig før vi kjørte resten.

Var innom storebror m/fam, så var ikke hjemme her før i 5tiden i ettermiddag. Er sliten nå, og skal snart legge meg. Hadde forresten 213 mail i innboksen når jeg kom hjem, og nærmere 400 innlegg på bloglovin. Så har litt å gjøre de nærmeste dagene. Men er visst meldt regn de to neste dagene, så da har jeg god grunn til å sitte inne. Vi skal iallefall bare slappe av og komme oss etter reisen. Og forsøke å få døgnet på rett kjøl igjen, jommen blir man helt døgnvill når det er lyst og sola er oppe hele natta! :))

Men vi har hatt det kjempefint, alle sammen.

Kort vei mellom liv og død.

Noen dør, andre har bare såvidt begynte å leve.

I går ettermiddag var det en tragisk bilulykke ikke lang unna her. En person omkom da bilen han kjørte havnet utfor veien. Det er alltid så ekkelt når slike ting skjer i nærheten! Man er redd det er noen man kjenner, man er redd det er noen man er glad i som kjenner vedkommende. Sistnevnte ble realiteten i dag. Jeg fikk høre navnet alt i går kveld før jeg la meg, og det var noe ved navnet som lød kjent – men jeg klarte ikke koble, noe som betydde at JEG ikke kjente han. I formiddag da jeg sto opp fikk jeg vite at svigerinna mi var ei god venninne av han som døde. De var barndomsvenner, gått på skole sammen, og om de begge var singel i en alder av 30 skulle de gifte seg med hverandre. Så hun har det tøft nå, stakkars. I tillegg har han vært sammen med en av mine barndomsvenninner, det var nok derfor navnet var så kjent.

Samtidig gleder vi oss stort over den voksende magen til svigerinna mi. Halvveis i svangerskapet nå, om ca. 20 uker får vi en liten gutt inn i familien. Det er så spennende.

Samtidig er jeg veldig veldig glad i hjertet mitt. Det er mye spennende som foregår i MITT liv om dagen. Jeg kjenner på en enorm glede og spenning. Noen ganger kan livet være vakkert!

Jeg har fundert mye på hva jeg vil med bloggen min framover. Og det blir nok noen forandringer etterhvert. Bloggen skal enda handle om livet slik det er, men når livet forandrer seg, så blir det naturligvis forandringer på bloggen også. Men det kommer jeg tilbake til siden. Nå skal jeg snart reise å besøke Kristine, og treffe mange andre søte bloggjenter. Noe jeg ser veldig fram mot! Det skal bli utrolig koselig å treffe dem alle igjen, og treffe noen nye :) Det er så mye annet spennende som skjer, som jeg ser fram mot. Dette blir et fint år framover! To uker etter bloggtreffet er det slektstreff, noe jeg ser fram mot. Det blir GØY!! Og torsdag 15. juli reiser vi sannsynligvis nordover! Til paradis på jord! Skal bli skikkelig skikklig godt!!

Men livet er fint, selv om det er brutalt!