Det er ikke så mange som spør meg om dette lenger, kanskje fordi det tilsynelatende ser ut til å gå så bra?! Jeg vil uansett skrive litt om hvordan det går jeg. Lenge siden jeg har skrevet her i bloggen nå.
Det går hovedsaklig veldig bra med meg. Jeg stortrives som 2barnsmamma, og vi har det veldig fint sammen alle tre. Em er den flinke storesøstra, Mo er den søte og rampete og nysgjerrige lillebroren, og jeg er den beste mamma de kan ha.
Men selv om ting går bra, så glemmer man ikke hvordan ting har vært.
For 1,5 år siden omtrent, skrev jeg om en brå og brutal avslutning på psykiatrisk poliklinikk, hvor psykologen jeg gikk til bare plutselig sa “Dette er den siste timen vår!” – uten noe forvarsel. Jeg sa at jeg ikke følte meg klar for det, at jeg følte det var ting jeg trengte å få på plass først. Men jeg hadde visst ingenting jeg skulle sagt, de visste tydeligvis hva som var best for meg.
Nå sitter jeg her, og føler fortsatt at det er ting som ikke er helt som de skal. Jeg har det kjempebra med meg selv, og med ungene. Jeg er glad i livet. Men jeg har vært gjennom helvette. Det har vært ting som har hendt meg, og det har vært tider hvor jeg ikke har vært helt meg selv – om jeg kan si det sånn. Og jeg føler fortsatt at jeg sitter inne med en del sorg over dette, og også sinne. Fler år av livet mitt er på en måte borte, rotet bort i en mørk og dyster verden. År jeg aldri får tilbake. Etter de vonde hendelsene ble jeg psyk. Sinnet mitt var rettet mot meg selv og alle jeg var glad i. Og jeg tror aldri jeg gav meg selv tid til å sørge over den urett som ble begått mot meg.
Nå føler jeg at jeg har kommet inn i et liv som mamma. Det er MAMMA jeg er, det er det jeg er ment å være. Tiden for sinne (rettet mot den/de som fortjente det) og sorg er passert – jeg gikk glipp av den, sløste bort tiden med å bare være psyk.
Jeg er redd for framtiden.
For utdanning. For økonomi. For jobb.
Og jeg føler at det kanskje hadde vært lettere om jeg hadde hatt noen å prate med, fått litt mer orden på selvtilliten. Kanskje jeg hadde klart å se at jeg KAN klare det.
Jeg leker med tanken om utdanning, starte skole fra høsten eller neste høst. Men det innebærer mange vanskelige valg. Flytting. Alene. Med 2 små. Bytte av skole til Em. Få barnehageplass til Mo. Støtte fra familie? Støtten har jeg, det vet jeg – men jeg må bo så nært at de kan hjelpe til om jeg trenger det. Jeg er redd for å mislykkes! Selv om jeg er mye sterkere nå, enn jeg var for 6 år siden, når jeg gikk et semester på førskolelærerlinja. Mye sterkere nå, enn når jeg failet påbyggingsåret to år på rad. Men jeg er likevel redd. Hva om jeg ikke er sterk NOK.
Med den brå avslutningen føler jeg at jeg ikke ble bra nok til å klare meg helt på egen hånd. Jeg har klart meg utrolig bra – det er ikke det… Jeg har hatt fokuset på svangerskapet, babyen i magen og Em som kommende storesøster. Og etter at Mo ble født, har jeg jo hatt en liten en som trenger meg 24/7. Jeg er mamma til to, og så lenge jeg har de to, så kommer jeg nok alltid til å klare meg. Jeg er så sterk som jeg er nå, fordi de to trenger en mamma som er der.
Men likevel blir jeg grepet av angst av og til. For ikke å snakke om redselen for framtiden. Og jeg er redd jeg trenger hjelp for å ikke mislykkes igjen…
Men jeg har det veldig fint nå. Og jeg er veldig glad i livet. Jeg har en fantastisk familie, som består av foreldre, søsken, svigerinner og svoger, og tre skjønne tantebarn. I tillegg til to helt utrolig nydelige og flinke unger!
Så ja… Det er ståa nå. Tanker jeg har tenkt litt på de siste dagene.
