Update fra oss.

Jeg har blitt tante! 30. oktober kom lille Filip til verden. Og han er nydelig! *heart*

Jenta mi har blitt 7 år! Yeey for henne. Men stakkars lille ulykkesfugl. Ramla mot salongbordet kun kort tid etter barneselskapet hadde begynt, så jeg og hun måtte kjøre på legevakta, og det ble ingen kaker på oss. Kutt i leppa som måtte limes. Gjett om jenta var knust, og mammahjertet gråt.

Mamma, det her har vært den verste bursdagen i hele livet mett!

Svangerskapet går fint. Litt ekstra kontroller pga blodtrykket og risikoen for preeklampsi, men ser ut til å gå greit foreløpig. Skal på ny kontroll i morgen.
Plages en del med bekkenet, som gjør at jeg må holde meg mye i ro. Skulle tro man bare la på seg masse, når man bare sitter i ro nesten hele dagen – men har faktisk bare gått opp omtrent 3 kilo fram til uke 30 i svangerskapet, og det er 7 kg under normalen/gjennomsnittet. Da “skal” man ha gått opp omtrent 10 kg ved uke 30. Så det føles jo greit!

Har det meste under kontroll nå. Så vi bare venter og gleder oss, alle sammen. Em har vokst veldig, og jeg er etthundre prosent sikker på at hun blir verdens beste storesøster!! Hun har allerede slik omsorg for lillebror, at jeg blir helt rørt. Og det til tross for at hun VELDIG ønsket seg lillesøster.

Faddere er i orden. De tre vi har spurt har takket ja, spørsmålet er om vi kanskje skal spørre 1-2 til fra BF sin side – kommer an på hva han ønsker. Navnet er vel delvis i orden, kommer an på om Lissinj kler det navnet som vi liker så godt.

Jeg og BF (barnefar) samarbeider godt, og har et fin vennskap fortsatt. Litt uenigheter er det innimellom, men det hører vel med. Han er veldig involvert, og har vært med på flere kontroller og ultralyder. Han kjenner på magen, koser med den, skaper et bånd. Veldig koselig. Problemet er med sønnen hans, som egentlig ikke vil bli storebror. Men det ordner seg vel etterhvert.

Har helt avsluttet på poliklinikken nå, og har mottatt journalen min. Var veldig rart å lese alt sammen, da spesielt det som RS hadde skrevet. Visste ikke at det var slik hun så på ting. Positivt overrasket, og faktisk litt lei meg for at det ikke fungerte bedre med henne den tiden jeg gikk hos henne, og at vi ikke fikk mer tid. Sjokkert over det TI har skrevet, han forsto jo virkelig ingenting om noe! Når man er så dårlig på å lese situasjoner og mennesker, så burde man strengt talt ikke jobbe med mennesker! Og han skulle iallefall tatt til seg det på RS hadde skrevet at var nødvendig for meg, i stedet gjorde han stikk mottsatt.

Måtte nesten le da han presterte å skrive “Har underarmene eksponert i timen, det ses _voldsomme_ arr.” – jeg klarte ikke la være å tenke “om mine arr er voldsomme, hva ville han sagt om han så arrene til mange av mine blogghjerter?” Neida, arrene mine er ikke små ubetydelige arr – det er jeg fullstendig klar over, men jeg ville ikke kalt dem “voldsomme” likevel.

RS skriver at et bør etterstrebes å få en behandler som kan følge meg over lengre tid, omtrent et halvt år senere velger min nye behandler å kaste meg på hue og rævva ut, uten å ta hensyn til hva jeg selv ønsker, og hva en psykolog som hadde fulgt meg i nesten 1,5 år mener.. Kjenner jeg blir litt provosert av det.

Selv om det har gått overraskende bra å ikke gå dit, så merker jeg at det hadde vært kjekt å fått fullført det. Kommet meg dit hvor jeg kunne jobbe eller gått videre på skole. Kanskje blitt utreda på nytt for å fjerne diagnosene. Noen som vet hvordan det er, blir de stående foralltid på meg nå – hvordan skal jeg gå fram for å få fjernet dem?

Anyway! Vi har det kjempebra, til tross for bekkenplager, ødelagt bursdag og bekymringer omkring blodtrykket. Vi elsker magen min, og den lille som ligger der inne. Vi ser fram mot jula, og nyter hver dag.
Oppdaterer tilstadighet den andre bloggen: 3hjerter.com!

Hvorfor ble jeg slik?

Jeg skulle ønske folk hadde en forståelse for hvorfor jeg er der jeg er i dag. Jeg skulle så sårt ønske at folk hadde en forståelse for hvorfor jeg begynte å skade meg selv, hvorfor jeg så sterkt ønsket å ta livet mitt. Jeg skulle ønske folk hadde en forståelse for hvorfor jeg blogger åpent om all elendigheten!

Hovedgrunnen for all dritten er voldtekten! Følg nøye med her nå, så kanskje dere har forståelse for hvorfor livet mitt ble et rent helvette!

Jeg ble VOLDTATT. Tatt med vold. Tvunget til sex, ved bruk av vold! En stor og sterk politimann kastet meg ned på gulvet, tok på kroppen min med sterke hender. Slo meg, sa stygge ting til meg og dro av meg klærne. En gammel og ekkel gris presset sin stive ekle penis inn i både “musa” mi og munnen min! Han nektet å ta nei for et svar, han overhørte ropene mine, da jeg ba han la være! Han så ikke tårene mine, han så ikke hvor mye han smertet meg!! Han fortsatte og fortsatte, som om han hadde all rett til å skitne meg til på den måten! For så å bare la meg ligge igjen på gulvet, med skammen og redselen. Skyldsfølelsen. Smerten.

Er det noen av dere som vet hvordan det er å leve med minnene om noe slikt. Redselen for at det skal skje igjen. Å ikke få sove om natta, fordi man er redd eller fordi drømmene alltid viser deg ditt verste mareritt – det du helst vil glemme! Den angsten man går med. Følelsen av å være skitten og brukt. Følelsen av å være verdiløs.

Er man en stille og beskjeden jente fra før, så kan det være vanskelig å være sterk å komme seg gjennom en slik opplevelse. Jeg klarte det ikke, jeg ville velge den “letteste” utveien. Å ikke leve lenger. Kutte mine håndledd, kutte pulsåra, og bare dø! Slippe smertene, slippe skammen, slippe redselen. Selvfølgelig klarte jeg det ikke, jeg sitter her jo i dag – men kuttingen av håndleddene lærte meg noe annet – faktisk flere ting:
~ Kroppen min ble stygg, og da kanskje ingen ville ta i meg mer
~ De vonde følelsene ble borte for en stund, når smerten på håndleddene var der.
~ Endelig var det noe JEG hadde kontroll på.

(les også: Hvorfor selvskade? – som har vært mine grunner til å gjøre det!)

Vrangtanker – helt klart! Og kanskje bare en som har vært der selv klarer å forstå hvorfor det er slik.

Jeg opplevde noe av det verste man kan oppleve. En krenkelse til de grader. Og jeg har vært gjennom HELVETTE i mange år pga dette! Innimellom kan jeg forsatt føle det på kroppen, smerten han påførte meg!

Men til tross for det helvette jeg har vært gjennom, så lever jeg. Og det mye takket være selvskadingen! Etter et par mislykkede forsøk på å kutte pulsåra, ble selvskading det stikk motsatte fra et selvmordsforøk – det ble det som holdt meg i live! Fordi smerten ble lettere å leve med. Det høres sykt ut, men slik er det – spør hvilken som helst selvskader. De fleste gjør det ikke for å dø, men for å klare å overleve!

Jeg har mange år bak meg med selvskading og et rent helvette. Men jeg er stolt over hvor langt jeg har kommet. Jeg bryr meg ikke om hva folk mener om arrene mine eller hva jeg har vært gjennom. Fordi jeg vet at mine nærmeste vet akkurat hvordan ting er, og de er der for meg uansett.

Jeg kjenner bygda jeg bor i, jeg har trossalt vokst opp her. Jeg vet hvor flinke folk er til å snakke om andre medmennesker. Slenge med leppa og spre sladder. Jeg vet også at mange fra bygda mi leser bloggen min, det ble jeg fortalt i kveld. Til dere; morsomt å snoke på livet til naboen, uten at hun vet om det? Hva med å sende meg en mail eller legge igjen en kommentar – still spørsmål, eller si hva DU mener? Eller er du for feig? Liker å gjemme deg bak en skjerm, og bare snoke på livet til andre?
Men bare så det er sagt, jeg hadde satt pris på at du som kjenner meg i virkeligheten legger igjen et lite spor enten som kommentar under innlegget her, eller på mail: liljen7@live.no eller på facebook om du har meg der – for å si fra at du faktisk leser om livet mitt. Så slipper jeg å gå i butikken å være paranoid og spekulere i om den eller den leser her inne! Så pass med respekt bør man vise til sine medmennesker i ei lita bygd som dette!

I en humanistisk ånd er respekt noe alle mennesker fortjener fordi de er mennesker.

Døm meg ikke for hva jeg har vært gjennom. Se heller styrken min for at jeg har kommet dit jeg er i dag! Vis meg tillit og forståelse. Det er ikke stort jeg krever av mine medmennesker og venner. Bare så synd at folk har ulike verdier og syn på ting!

Kjente jeg ble en smule irritert og oppgitt da jeg fikk høre at så mange fra hjembygda mi leser her inne. Jeg står for alt jeg skriver, og vet at hvem som helst kan lese bloggen – den er jo åpen! Men jeg ble oppgitt fordi INGEN her har hatt guts til å fortelle meg at de har lest – bortsett fra EI – og da hun kom til meg å sa det ble jeg så letta og takknemlig! Får mer på følelsen av at det er feige folk som liker å slarve om andre – prove me wrong?

Hvorfor blogger jeg?

Mest for min egen skyld, å få ut tanker og følelser jeg sitter inne med. Dere skulle bare visst hvor godt det er å få det ut. Men jeg blogger også for å vise at det er ingenting å skjemmes over å slite psykisk. Det er så mye tabu omkring psykiske lidelser, og det er så viktig å få åpenhet rundt dette. Jeg ønsker å dele mine erfaringer slik at andre mennesker skal få en viss forståelse for hvorfor noen sliter. Jeg ønsker å la andre som sliter vite at de ikke er alene der ute, at det finnes flere som har og har hatt det vanskelig. La folk som kanskje ikke har noe håp, se at det finnes håp. At noen kommer seg gjennom alt det vanskelige og klarer å leve videre. Derfor blogger jeg åpent!

Jeg er ikke lenger en selvskader!

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg er 100% sikker på at jeg aldri igjen kommer til å dra et barberblad eller lignende over huden min, for å bevisst skade meg selv!

Jeg har følt meg sikker før også, men aldri SÅ sikker. Jeg har lenge følt for å skrive dette innlegget, men vært redd for å;
a) virke hovmodig
b) ikke klare å holde det
c) få feil reaksjoner

Men det føles riktig å skrive dette nå. Siden nyttår har jeg skadet meg èn gang, og det var bare et par små risp – og det var den gangen jeg mistet min beste venninne. Det var veldig vondt for meg. I 2009 selvskadet jeg også veldig lite. Det gikk lang tid mellom hver gang, og som oftes var ikke kuttene spesielt dype.

Før hadde jeg en TRANG til å skade meg. Jeg hadde gjerne LYST til å gjøre det. Jeg MÅTTE gjøre det. Nå har jeg ingen slike følelser igjen for selvskadingen. Det er noe jeg gjorde før, noe jeg er ferdig med. Et sted jeg ikke vil gå tilbake til.

Det er vanskelig å forklare hva jeg føler i forhold til selvskadingen nå. Men jeg klarer ikke se for meg megselv sitte å lage kutt i armen min. Jeg kjenner jeg gremmes ved tanken. Jeg kjenner at smerten ved å selvskade kommer til å være mye mer vond enn de smertene jeg har inni meg (smerter som ikke lenger er så intense som de en gang var!). Selvskadingen er ikke verdt det. Selvskadingen gjør bare livet hundre ganger verre – og jeg har det såpass fint nå, at jeg ikke vil fucke til livet mitt ved å skade meg igjen. Jeg trenger det ikke, jeg ønsker det ikke, jeg vil ikke og jeg skal ikke!

Det føles deilig å være ferdig med tiden som selvskader. Det er deilig å se arrene bli bleikere. Noen av de vises nesten ikke lenger, og man må se godt etter for å se dem. Jeg har enda noen store, som vises ganske godt – men de er ikke lenger røde og “selvlysende”. I sommer skal jeg ikke være redd for å gå med armene bare, og jeg skal la arrene få masse sol, så de bleikes enda mer! Jeg er ikke lenger redd for å vise dem fram, da alt dette er fortid. Det er noe jeg gjorde før, fordi jeg hadde en vanskelig periode i livet mitt. Jeg er ikke redd for å si at det var slik jeg var før. Og det føles som en befrielse!

Jeg har kommet sykt langt siden 2006-2007. Da skadet jeg meg selv nesten hver dag, noen ganger flere ganger om dagen. Utstyr ble handlet inn veldig ofte. Strips.  Barberblad. Bandasjer. Plastertape. I tillegg til at det ble brukt noen kroner på legevakta. I 2008 hadde jeg 8 måneder i strekk uten selvskading, 2009 var litt tøffere pga behandlerbytte og en del tull der. Men jeg har vokst mye, jeg har blitt sterkere. En liten filleting er ikke lenger verdens undergang. Selvmord har jeg ikke tenkt på, på mange år (typ 2007 sikkert..) – det er ikke lenger et alternativ! ALDRI!

Jeg har sett flere skrive at de bruker ord istedenfor selvskadingen. I og for seg så gjør jeg også det, på bloggen min. Men egentlig bruker jeg ikke ord istedenfor selvskadingen heller. Jeg føler meg bare helt ferdig med selvskadingen. Jeg har ikke lenger bruk  for den, selv ikke på en dårlig dag. Det er så enkelt å la være å skade meg, jeg tenker ikke på det lenger, drømmer ikke om å gjøre det, lengter ikke lenger.

Neste steg er å kaste de barberbladene jeg kjøpte, som jeg enda har liggende i kommodeskuffen. De har ligget der lenge, ubrukt. Synes bare det er surt å kaste dem, det er så mange – og jeg betalte jo litt for dem. Men det er ikke vanlige barberblad, så jeg kan ikke bruke dem i høvvelen min liksom – så jeg har jo ikke bruk for dem! Dessuten vet jeg ikke om jeg bare kan kaste dem i vanlig søppel heller. Men får finne ut av det.

Farvel selvskading.
Farvel barberblad.
Farvel kutt, blod og bandasjer.
Farvel legevakt.
Farvel skam og redsel.
Farvel – jeg er ferdig!!

I’m falling apart, I’m barely breathing

And I am here still waiting though I still have my doubts
I am damaged at best, like you’ve already figured out

Jeg venter. Venter, venter og venter.
Jeg har mine tvil på at jeg noen sinne skal få svar.
Men jeg venter. Det er alt jeg kan gjøre, vente og håpe.
Forsøke å ikke la tvilen få overtaket. Tvilen gjør meg så vondt.
Tvilen på at jeg noen sinne skal få svar, tvilen på at jeg er verdt å kjempe for.

I’m falling apart, I’m barely breathing
With a broken heart that’s still beating
In the pain there is healing
In your name I find meaning

Jeg får knapt puste. Smerten har gravd seg langt inn i hjertet mitt.
Hjertet er knust, jeg føler meg død
- selv om hjertet banker, et bevis på at jeg er levende.
Kan man være død inni seg, selv om hjertet banker og man lever?
Den fysiske smerten fjerner den psykiske. Jeg lengter.
Lengter etter noe som får meg til å ikke føle. Denne smerten.

I’m hanging on another day
Just to see what you will throw my way

Jeg holder ut. Tanken om at jeg ER verdt å kjempe for.
Tanken om at alt vil bli bra til slutt.
Tanken på et svar. Et positivt svar.
At vi sammen kan kjempe oss gjennom dette. Sammen – du og jeg.

I may have lost my way now, haven’t forgotten my way home

Jeg har mistet meg selv. Glemt hvem jeg er. Hva jeg er.
Jeg lot deg – dere – glemme hvem jeg er.
Jeg mistet fokus. Usikkerheten fikk meg til å miste fokus.
Utrygg. Redd. Alene. Veien er tung å gå alene.
Men jeg har ikke glemt hvor jeg skal.
Jeg har ikke glemt hvem jeg var – en gang.
Jeg må finne veien, finne fokus – komme meg dit.

So I’m holdin’ on, (I’m still holdin)
I’m holdin’ on, (I’m still holdin’)
I’m holdin’ on, (I’m still holdin’)
I’m barely holdin’ on to you

(Lyrics: Lifehouse – Broken)

Kjempesliten – på alle måter.

Jeg har det veldig tungt om dagen. VELDIG. I formiddag var det en tøff kamp, mellom fornuft og følelser. Skal, skal ikke? Jeg var så nær. Så nær til å falle tilbake, eller ikke helt tilbake – heller et steg tilbake. Jeg har holdt alt for mange tabletter i hendene mine i dag, jeg har holdt alt for mange barberblad i hendene mine i dag. Det var en tøff kamp, men jeg klarte det. Jeg vant!

Så hadde vi årets første kamp i dag. Jeg hadde lovet å være med, som reserve (fordi jeg plages med føttene IGJEN!) – og pliktoppfyllende som jeg er, så dro jeg på kamp. Selv om alt inni meg skrek NEI JEG ORKER IKKE. Jeg ville ligge i senga, gjemme meg bort fra alt og alle. Vi tapte i snøfokken, men det var veldig gøy likevel. Jeg gav alt jeg hadde, og er fornøyd med det – selv om jeg ikke fikk til så mye godt spill da. Snøen lavet ned, og klabbet seg på under fotballskoene, så vi alle hadde et par centi med snø og gress under skoa – som vi måtte plukke av nå og da. Det var sykt altså!

Etterpå dro jeg innom Even. Jeg ville ikke være alene. Jeg trengte en venn. Men jeg er lei meg for at jeg alltid lesser alt over på han når jeg er nedfor. Endte med skikkelig gråteanfall, og nesten selvskading på badet hans. Jeg er bare så fortvila, jeg orker ikke mer av dette. Han er god da. Trøster meg, og gjør at jeg føler meg trygg. Å ha hodet på brystkassa hans, og bare kjenne den rolige pusten hans og hjerteslagene hans gjør meg roligere. Og han bryr seg ikke om det kommer tårer og snørr på t-skjorta si. Det er godt. Da kan jeg bare gråte ut, i trygge omgivelser.

Nå skal jeg legge meg. Vært en tung dag. Sov lite i gårnatt, og klarte ikke sove etter at jeg hadde sendt Em til skolen. I tillegg til fotballkamp og gråteanfall, så er jeg dausliten! Skal bli godt å legge seg. Var forresten ISKALDT å spille fotball i dag. Våt tvers igjennom, og har enda ikke fått varmen i meg. Brrr…

Håper dagen i morgen er bedre. Og jeg SKAL komme meg ut å være sosial. Herrelaget skal spille kamp, og jeg har lovet å ta med kamera – i fjor var jeg jo fotograf på alle hjemmekampene. Håper bare været blir litt bedre. Snakker om været – Midt-Norge spås det beste været på 17.mai! ;) (kilde:VG.no)

Ps. anbefaler ALLE å høre sangen i forrige innlegg!!

Det føles forjævlig!

Jeg finner ingen ord for hvordan jeg har det inni meg nå, annet enn at det føles forjævlig. Det er min egen skyld – som alltid, ingen kan komme å si noe annet. Men samtidig synes jeg det er urettferdig. Hvorfor MEG? Hvorfor er det jeg som skal sitte å ha det så forjævlig? Hvorfor er det jeg som skal sitte alene å gråte?

Jeg har hatt det fint noen dager nå. Med bursdag og besøk. Det er så deilig å innimellom føle at livet er OK. Men før eller senere må man tilbake til virkeligheten. Problemene forsvinner ikke så lett, de kommer alltid tilbake.

Enda har jeg ikke hørt noe om ny time til psyk. Det føles både greit og ikke greit. Jeg er livredd for å begynne hos han nye, og vil ikke dra dit. Samtidig vet jeg at jeg må – fordi jeg VIL BLI FRISK og trenger behandlingen – og akkurat nå føles det som evigheter siden siste samtale med psyk.

Hvordan tror du det føles for meg? Ja, DU ja! Hva er det egentlig du vil? Jeg klarer ikke ha det slik som det er nå – det virker så falskt. Jeg føler at jeg ikke betyr noen ting – det føles helt forjævlig. Du ønsker å skåne – men ikke meg! Er det greit å skåne andre fra å bli såret, men gi blaffen i om det såret meg? Jeg har lidd mye for feilene mine, jeg lider enda for feilene mine – men jeg trodde det var OK nå. Men hvorfor føles det da så vondt enda?

Blir jeg lurt trill rundt? Eller er det jeg som er den som bruker deg? Eller er vi bare begge enige om at vi liker det slik det er nå? Jeg er så usikker på hva jeg vil, hvordan jeg liker det, om jeg klarer å ha det slik som det er nå. Jeg er så redd for å falle i samme fellen som tidligere. Redd for å falle. Redd for å bli såra.

Det er vonde tanker om alt og ingenting. Kaos. Jeg og Even sammenlignet arr i går, han har noen arr han har fått ved uhell. Jeg spøka om arrene mine, og han spøkte. Og det var greit. Litt selvirioni og galgenhumor må man ha. Men samtidig gjør det vondt å studere arrene, og være oppmerksom på at dem er der. Til vanlig glemmer jeg dem, jeg bryr meg ikke om dem, og de rundt meg bryr seg ikke om dem. Og plutselig snakke om dem, se på dem, vite hvorfor de kom, når de kom – det gjør vondt. Det vekker en lengsel – samtidig som jeg føler meg så ferdig med selvskadingen. Jeg fikk en melding i gårnatt – en trist melding som handlet om selvskading. Jeg fikk vondt på vegne av den personen, men en bra ting var at jeg grøsset og fikk frysning ved tanken på dype kutt i huden min. Jeg forsøkte å se for meg at det var meg det handlet om, men jeg følte meg uvel ved tanken på å kutte meg dypt. Og det føles som en seier. Det er ikke kuttene jeg lengter etter, det er metoden -  for å fjerne det vonde.

Så håper jeg bare at folk forstår at jeg fortsatt har det vondt inni meg, selv om jeg ikke viser det med nye kutt på armene mine. Jeg er så redd for å ikke bli tatt på alvor lenger, når jeg ikke selvskader meg. Klarer folk å fortsett se smerten min? Vil min nye behandler tro at jeg trenger han, eller vil han mene jeg ikke har det vondt lenger når jeg ikke har selvskadet på 18 uker (nå i dag)?

Hva tror du?

Det handler om kontroll!

Ble veldig inspirert da jeg leste et innlegg av Laila her i sted, og også de kommentarene som kom etterpå. Laila skriver om forskjellen på å kaste opp frivillig pga en spiseforstyrrelse, og det å ha spysyken. Les innlegget til Laila her!

Laila har fått noen kommentarer på dette, som også gav meg den inspirasjonen:

Ja, det blir vel nesten som selvskadere som hater å ta sprøyte eller pirképrøva… ikke greit det der.

(Sitat: Speilvendt)

Og tenk på dette… Forskjellen på å:
1. ha sex
2. å bli voldtatt

På en måte er det akkurat det samme… Penis inn og ut av vagina.. På den andre siden.. det vet dere alle selv :(

(Sitat: Catalin)

Jeg har vært innom alle disse tre. Jeg har kastet opp av fri vilje, for å få opp den ekle maten jeg akkurat har trykka i meg. Jeg er selvskader, og jeg har opplevd voldtekt.

Alt handler om kontroll. Tap av kontroll.
~En med en spiseforstyrrelse mister kontrollen over oppkastet ved spysyken. Man er kvalm og oppkastet kommer uten at man selv ønsker det.
~En selvskader mister kontrollen over smerten ved å ta sprøyte eller blodprøve hos legen. Man er ikke lenger den som  bestemmer over blodet sitt (kanskje i hovedsak kuttere). Man er ikke den som har kontrollen på smerten.
~En som blir voldtatt har absolutt ingen kontroll på det som skjer. Man blir tatt med vold, selv om man stritter i mot og sier NEI.

Alt handler om kontroll. Det å ha kontroll.
~En med en spiseforstyrrelse må ha kontroll på maten. Kontroll på når maten går ned, og når den kommer opp.
~En selvskader må selv ha kontroll på hvilken smerte man påfører seg selv, man må ha kontroll på blodet.
~Og hvem vil vel ikke ha kontroll når det kommer til sex? (Foruntatt dem som liker å bli kontrollstyrt, men da er det vel med en man føler seg trygg på.)

Det er noe annet når man gjør det selv, når man selv bestemmer – når man selv har kontrollen!

(Bildene er funnet på nett, sammensatt av meg)