Update fra oss.

Jeg har blitt tante! 30. oktober kom lille Filip til verden. Og han er nydelig! *heart*

Jenta mi har blitt 7 år! Yeey for henne. Men stakkars lille ulykkesfugl. Ramla mot salongbordet kun kort tid etter barneselskapet hadde begynt, så jeg og hun måtte kjøre på legevakta, og det ble ingen kaker på oss. Kutt i leppa som måtte limes. Gjett om jenta var knust, og mammahjertet gråt.

Mamma, det her har vært den verste bursdagen i hele livet mett!

Svangerskapet går fint. Litt ekstra kontroller pga blodtrykket og risikoen for preeklampsi, men ser ut til å gå greit foreløpig. Skal på ny kontroll i morgen.
Plages en del med bekkenet, som gjør at jeg må holde meg mye i ro. Skulle tro man bare la på seg masse, når man bare sitter i ro nesten hele dagen – men har faktisk bare gått opp omtrent 3 kilo fram til uke 30 i svangerskapet, og det er 7 kg under normalen/gjennomsnittet. Da “skal” man ha gått opp omtrent 10 kg ved uke 30. Så det føles jo greit!

Har det meste under kontroll nå. Så vi bare venter og gleder oss, alle sammen. Em har vokst veldig, og jeg er etthundre prosent sikker på at hun blir verdens beste storesøster!! Hun har allerede slik omsorg for lillebror, at jeg blir helt rørt. Og det til tross for at hun VELDIG ønsket seg lillesøster.

Faddere er i orden. De tre vi har spurt har takket ja, spørsmålet er om vi kanskje skal spørre 1-2 til fra BF sin side – kommer an på hva han ønsker. Navnet er vel delvis i orden, kommer an på om Lissinj kler det navnet som vi liker så godt.

Jeg og BF (barnefar) samarbeider godt, og har et fin vennskap fortsatt. Litt uenigheter er det innimellom, men det hører vel med. Han er veldig involvert, og har vært med på flere kontroller og ultralyder. Han kjenner på magen, koser med den, skaper et bånd. Veldig koselig. Problemet er med sønnen hans, som egentlig ikke vil bli storebror. Men det ordner seg vel etterhvert.

Har helt avsluttet på poliklinikken nå, og har mottatt journalen min. Var veldig rart å lese alt sammen, da spesielt det som RS hadde skrevet. Visste ikke at det var slik hun så på ting. Positivt overrasket, og faktisk litt lei meg for at det ikke fungerte bedre med henne den tiden jeg gikk hos henne, og at vi ikke fikk mer tid. Sjokkert over det TI har skrevet, han forsto jo virkelig ingenting om noe! Når man er så dårlig på å lese situasjoner og mennesker, så burde man strengt talt ikke jobbe med mennesker! Og han skulle iallefall tatt til seg det på RS hadde skrevet at var nødvendig for meg, i stedet gjorde han stikk mottsatt.

Måtte nesten le da han presterte å skrive “Har underarmene eksponert i timen, det ses _voldsomme_ arr.” – jeg klarte ikke la være å tenke “om mine arr er voldsomme, hva ville han sagt om han så arrene til mange av mine blogghjerter?” Neida, arrene mine er ikke små ubetydelige arr – det er jeg fullstendig klar over, men jeg ville ikke kalt dem “voldsomme” likevel.

RS skriver at et bør etterstrebes å få en behandler som kan følge meg over lengre tid, omtrent et halvt år senere velger min nye behandler å kaste meg på hue og rævva ut, uten å ta hensyn til hva jeg selv ønsker, og hva en psykolog som hadde fulgt meg i nesten 1,5 år mener.. Kjenner jeg blir litt provosert av det.

Selv om det har gått overraskende bra å ikke gå dit, så merker jeg at det hadde vært kjekt å fått fullført det. Kommet meg dit hvor jeg kunne jobbe eller gått videre på skole. Kanskje blitt utreda på nytt for å fjerne diagnosene. Noen som vet hvordan det er, blir de stående foralltid på meg nå – hvordan skal jeg gå fram for å få fjernet dem?

Anyway! Vi har det kjempebra, til tross for bekkenplager, ødelagt bursdag og bekymringer omkring blodtrykket. Vi elsker magen min, og den lille som ligger der inne. Vi ser fram mot jula, og nyter hver dag.
Oppdaterer tilstadighet den andre bloggen: 3hjerter.com!

Fanget i mørket.

Jeg har forvillet meg inn i mørket.
Jeg forsøker å fokusere, men alt er svart.
Jeg snur meg rundt og rundt, til alle kanter.
Leter fortvilt etter lyset, men det er borte.

Jeg tar et steg fram, famler etter noe å holde fast i.
Men mørket er et tomrom.
Hvor ble det av den trygge hånden,
som for litt siden guidet meg gjennom mørket, og tok meg med ut i lyset?

Kom tilbake, ta meg med ut her ifra.
Jeg vil se lyset og fargene.
Mørket skremmer meg
Jeg føler meg fanget.
Alene.

Kom tilbake!

{Liljen 21. september 2010}

Neida, det er ikke så farlig. Jeg har det BRA jeg. Men dette var tanker som for gjennom hodet mitt i går kveld. Jeg vet hvordan mørket ser ut, jeg har vært der så alt for mange ganger. Og det skremmer meg. Jeg vil ikke tilbake dit. Men redselen for å komme tilbake dit er stor, spesielt nå som den trygge hjelpen kanskje ikke lenger er der. Jeg føler meg ikke helt klar for å gi slipp på den enda, og føler det er urettferdig at jeg ikke får være med på avgjørelsen. Urettferdig at slike avgjørelser skal bli gjort over hodet på meg. Jeg vet hva jeg trenger, men det er bare ikke alltid like enkelt å få klart å si det med ord – spesielt ikke når dominerende personer allerede synes å ha bestemt seg. Mine ord har aldri vært viktige, da er det veldig vanskelig å si i mot noen som er av høyere rang enn meg.

Men jeg har det bra. Jeg er ikke tilbake i mørket. Det er kun gamle følelser og en redsel for dette, som fikk meg til å skrive det jeg skrev i gårkveld.

Å falle tilbake hundre steg!

Det føles slik, selv om noen som kjenner meg veldig godt over flere år, sier at jeg har ikke falt tilbake hundre steg. Og jeg klarer jo å se det selv også, jeg har IKKE falt tilbake hundre steg – selv om det føles slik. For selv om jeg har taklet ting dårlig den siste tiden, så er jeg fortsatt reflektert og med en god selvinnsikt.

Jeg vet veldig godt at jeg har taklet ting ekstremt dårlig den siste tiden, men helt ærlig – finnes det noen som takler slike ting godt? Jeg tror ikke det. Men min måte å reagere på er kanskje ikke slik folk flest ville reagert og håndtert ting. Og det er dette jeg må jobbe med. Hvordan takle ting, hvordan håndtere ting. Reaksjonsmønster. Situasjonshåndtering.

Jeg vet at jeg med dette falt tilbake over hundre steg. Når man får bekreftet alt det onde med seg selv, så hvorfor i det hele tatt gidde og forsøke å lure seg selv eller andre til å tro noe annet? Når man enda – etter å ha kommet så langt – på et blunk er tilbake der hvor man var for mange år siden, hvordan klare å beholde troen på at man noen gang kan forandre seg til det bedre? Angrep er beste forsvar. Holde folk på avstand. Dytt dem unna for alt det er verdt. (Dette skrev jeg i går, til ei som kjenner meg på godt og vondt.)

Beskyldningene har haglet mot meg. Martyr. Demon. Sosiopat. You name it. Jeg har vært såret og redd, sint og hevngjerrig. Jeg har gått i forsvarsposisjon, livredd for at alle skal tro på løgnene som blir sagt. For det er LØGN. Jeg er ingen martyr. Jeg er ingen demon. Jeg er ingen sosiopat. Jeg er ei overfølsom jente, ei jente med liten tro på seg selv, ei jente som er redd for å la folk komme nært – samtidig som jeg er ei jente som er livredd for å bli forlatt og bli alene. Sist nevnte er forresten en slitsom kombinasjon – å ikke klare å la folk komme tett innpå meg, samtidig som jeg lengter så sårt etter nære relasjoner. Det er få som har klart å komme helt inn, inn forbi det harde skallet.

Det finnes de som har skrevet til meg “Nå må det snart ringe noen bjeller. Tror du det er tilfeldig at det alltid er DU som er innblandet i slikt. Det er deg det er noe feil med”. Det har ringt mange bjeller, og hvor mange ganger har jeg ikke forstått at det er jeg som er feilen. Men samtidig synes jeg det er merkelig at det alltid er de jeg krangler med som mener at det er jeg som er feilen, mens andre mennesker – utenforstående, som kjenner meg – sier at det stemmer ikke. De sier jeg er følsom, og de forstår at jeg er blitt såret. Det eneste de mener jeg må jobbe med, er min egen selvtillitt og måten jeg reagerer og håndterer slike situasjoner på. Selv om min måte å reagere på ikke er som folk flest, så betyr det ikke at det er en feil måte å reagere på. Det er bare MIN måte å reagere på, selv om det kanskje er en veldig usunn måte å reagere på. Selv om jeg håndterer ting annerledes, så betyr det ikke at jeg håndterer det feil. Jeg håndterer det på min måte, selv om det også er en veldig usunn måte. Det er ikke FEIL, og JEG er ikke en feil – jeg trenger bare å lære meg mer sunne måter å reagere på, mer sunne måter å håndtere ting på.

Jeg er så delt. Fornuften sier alt dette over, mens følelsene sier noe annet. Følelsen av å være mislykket er sterkt tilstede. Følelsen av å være en feil. Følelsen av at alt det onde som er blitt sagt om meg faktisk er sant, sitter som en stor vond klump like under brystbeinet. Hvor mange ganger har jeg ikke googlet disse ordene, for å finne definisjonen – er det noe jeg kjenner meg igjen i? Hvor mange ganger har jeg ikke snakket med familie eller venner om dette, fortalt min bekymring om at beskyldningene er sanne? Men både google og familie/venner avkrefter dette. Jeg kjenner meg ikke igjen i beskrivelsene, familien og mine nærmeste venner kjenner ikke igjen beskrivelsene i meg. Fornuften sier jeg burde stole på de som kjenner meg! Mens følelsen lar noen som ikke kjenner meg like godt, bestemme at slik er jeg. Jeg lar noen som ikke kjenner meg bryte meg ned.

Jeg har tenkt mye i det siste. Og jeg har diskutert mye med andre. Og jeg har funnet ut at jeg er nok litt reflektert midt oppi alt likevel, selv om jeg har påstått at det er så tøft nå og at jeg ikke klarer å være den reflekterte og fornuftige jenta jeg vet jeg kan være.

Jeg lurer på . . .
Kan man forandre seg?
Kan man forandre sine måter å reagere på?
Kan man lære seg å kontrollere reaksjonene sine?
Kan man lære seg nye og bedre måter og håndtere (vanskelige) ting på?
Er det virkelig mulig, eller er man dømt til å være akkurat slik man er?

I guess we change,
some for the better
some for the worse
I’m stuck somewhere between and it hurts.

(Sirius – Fuck up)

Jeg vet det krever hard jobbing med seg selv. Jeg vet at man må kjempe hardt. Og jeg føler det er det jeg gjør også. Jeg følte også at jeg var på veldig god vei for 2 år siden, jeg følte jeg hadde kommet langt. Jeg skal ikke si at 2 behandlerbytter på relativt kort tid er årsaken for at det stoppet litt opp, at jeg har falt litt tilbake – jeg er fullstendig klar over at mye av skylden er min. Men det har vært tøft å bytte behandler, det har tatt fra meg håpet litt, tatt fra meg viljestyrken til å kjempe. Men det var JEG som lot håpet forsvinne, det var jeg som sånn halvveis gav opp. Det er vanskelig når ting ikke fungerer.

Men jeg har likevel ikke gitt opp helt. Jeg fortsetter å kjempe. Fortsetter å gjøre det jeg kan for å få det bedre. Møte opp til behandling, forsøke å få frem det jeg ønsker og trenger å si. Samtidig jobber jeg mye med meg selv utenom behandling også. Reflekterer over situasjonen min, setter meg små mål – som jeg gjør det jeg kan for å fullføre. Det er lite å utsette på innsatsen min, det er jeg sikker på!

Mai har vært en tøff måned – selv om det også har vært mange fine lyspunkt. Jeg er glad mai er over, så jeg kan legge det som har hendt bak meg – jeg skal legge det bak meg. Nå kommer sommeren for fullt, og jeg har mange planer å se fram mot. Jeg skal nyte sommeren med familie og venner. En epoke i livet mitt er over (og minnene kan ingen ta i fra meg), men mange nye ligger på lur. Jeg vet jeg har mye godt i vente, og jeg skal fortsette å vandre framover. Jeg vet jeg ikke trenger å gå de hundre stegene framover igjen – for jeg falt aldri SÅ langt tilbake.

(Photo av Kristel Liljen)

Jeg er ikke redd!

Skrem meg så mye dere vil, jeg er ikke redd! Jeg er absolutt ikke redd!

Hvorfor skulle jeg være redd? Jeg har ingen grunn til å være redd. NADA.
Jeg føler meg trygg og sikker.
Skremselspropoganda fungerer ikke på meg! Just leave me alone!

Første time til TI i morgen, så jeg finner senga nå! Takk for varme og støttende ord til dere det gjelder. ♥

Edit//Latterlig….!

En skulder å gråte på.

Telefonen ringer. Det er du. Du spør meg om hvorfor jeg ringte, jeg klarer ikke si det. “Neida, det var ingenting.. Hva gjør du da?” … “Hvordan går det med deg da, Kristel?” . . .  Tårene presser på, og gråtkvalt klarer jeg å si “jeg må gå nå, vi snakkes senere” før jeg legger på. Så sitter jeg alene, med sorgen, smerten og ensomheten. Selvhatet.

Mange psyke forbanner verden. Den onde onde verden, og alle de onde menneskene i verden. Jeg har også forbannet verden, men jeg tror ikke det er noen jeg forbanner mer enn meg selv. Meg. Liljen. Den jeg er. Jeg har aldri vært noe bra menneske, selv da jeg var lita hatet jeg den jeg var. Hvordan jeg alltid var skyld i alt det vonde som skjedde. Jeg har ALDRI hatt troen på meg selv, selvtilliten og selvbildet har alltid vært dårlig. Men jeg har hatt perioder hvor jeg har trodd jeg har vært noe, betydd noe. Jeg har latt meg villede av uvitende sjeler. De som ikke har kjent den virkelige meg, de som har lurt meg til å tro at jeg betyr noe. De som har fortalt meg at jeg er alt for dem, de som har fortalt meg at de vil alltid være der for meg, de som har latt meg tro at de aldri kommer til å forlate meg, selv om jeg skulle forsøke å fucke opp alt. Så jeg har trodd og håpet at kanskje ting hadde endret seg. Kanskje var det noen som så fordi det tøffe ytre, kanskje noen så MEG. Kristel. Som den jeg er. Forbi borderline og fucka tanker og følelser. Forbi vrangtankene.

Hvordan kan jeg la meg lure gang på gang? Er jeg virkelig så dum?

Uansett. Jeg trenger en skulder å gråte på. Trenger en venn som er der. Men jeg klarer ikke be om det. Spiller alltid så tøff, ingenting som plager meg. Vennene mine skal slippe å bli skremt bort av mine fucka tanker og følelser. Jeg vil ikke være en byrde for dem. Så jeg holder alt for meg selv. De ville vel ikke forstått uansett?!

I morgen er første time til TI – og jeg kan virkelig ikke si jeg har lyst til å dra. Det er for mye kaos i livet mitt nå, om jeg ikke skal forsøke å bli kjent med og trygg på en totalt fremmed mann! Men, jeg kommer til å gå! Det er bare slik jeg er . . . pliktoppfyllende!

I’m falling apart, I’m barely breathing

And I am here still waiting though I still have my doubts
I am damaged at best, like you’ve already figured out

Jeg venter. Venter, venter og venter.
Jeg har mine tvil på at jeg noen sinne skal få svar.
Men jeg venter. Det er alt jeg kan gjøre, vente og håpe.
Forsøke å ikke la tvilen få overtaket. Tvilen gjør meg så vondt.
Tvilen på at jeg noen sinne skal få svar, tvilen på at jeg er verdt å kjempe for.

I’m falling apart, I’m barely breathing
With a broken heart that’s still beating
In the pain there is healing
In your name I find meaning

Jeg får knapt puste. Smerten har gravd seg langt inn i hjertet mitt.
Hjertet er knust, jeg føler meg død
- selv om hjertet banker, et bevis på at jeg er levende.
Kan man være død inni seg, selv om hjertet banker og man lever?
Den fysiske smerten fjerner den psykiske. Jeg lengter.
Lengter etter noe som får meg til å ikke føle. Denne smerten.

I’m hanging on another day
Just to see what you will throw my way

Jeg holder ut. Tanken om at jeg ER verdt å kjempe for.
Tanken om at alt vil bli bra til slutt.
Tanken på et svar. Et positivt svar.
At vi sammen kan kjempe oss gjennom dette. Sammen – du og jeg.

I may have lost my way now, haven’t forgotten my way home

Jeg har mistet meg selv. Glemt hvem jeg er. Hva jeg er.
Jeg lot deg – dere – glemme hvem jeg er.
Jeg mistet fokus. Usikkerheten fikk meg til å miste fokus.
Utrygg. Redd. Alene. Veien er tung å gå alene.
Men jeg har ikke glemt hvor jeg skal.
Jeg har ikke glemt hvem jeg var – en gang.
Jeg må finne veien, finne fokus – komme meg dit.

So I’m holdin’ on, (I’m still holdin)
I’m holdin’ on, (I’m still holdin’)
I’m holdin’ on, (I’m still holdin’)
I’m barely holdin’ on to you

(Lyrics: Lifehouse – Broken)

Liten kjedelig update lørdagskveld!

Først av alt vil jeg takke for kommentarer de siste dagene, det har vært veldig hyggelig. Som mange av dere sier, så kan det være bra at TI ikke leser journalen først – selv om det virker skremmende. Kjenner jeg ikke må tenke på det, får helt vondt i magen. Det skal bli fint å endelig treffe han, og komme i gang igjen – men jeg gruer meg utrolig mye. Det blir spennende iallefall!

Ellers har jeg ikke så mye å fortelle. Dagene har vært OK. Onsdag hadde mamma med seg Sarah hit, hun skulle overnatte hos oss. Onsdagskvelden var jeg også ute med venner en liten tur. Og det var koselig. Torsdag kom broren min og svigerinna mi – de skulle egentlig bare hente Sarah, men bestemte seg for å overnatte ei natt de også. Så vi spiste taco og kosa oss. På kvelden spilte vi nintendo wii – super mario! Jeg kjøpte det for pengene jeg fikk av mormor i bursdagsgave, pluss at jeg spytta i litt selv. Jeg og Em spiller mye sammen, selv om jeg ikke har tålmod til det. Hun har det alltid så travelt, og løper rett i døden :p Broren min og Line hadde med sine kontroller, så vi spilte fire sammen. Veldig gøy.

Torsdagen var jeg også til Even en tur, han hadde bursdag. Var der ikke så lenge da, han dreiv å pakka og rydda hus. Han er nemlig i bryllup i helga, og reiste torsdagettermiddag.

Både i går og i dag har jeg kost meg hjemme med Em og mamma. Godt at det bare er oss tre nå. Pappa er nordaførr og bygger hus! Huset er så mye stillere når han ikke er her, egentlig.

Jeg har det OK. Nyter at våren er i anmarsj. I dag var det faktisk veldig varmt og godt ute. Håper kulden og snøen er borte for godt nå i vår – trenger ikke komme tilbake før 1. desember ;)

I morgen kommer pappaen til Em en tur innom – kanskje. Han spurte meg om det var greit, og jeg sa ja. Selvfølgelig skal han få komme å treffe Em, om han ønsker det. Hun var ikke så gira da jeg nevnte det for henne – men håper det blir bra likevel. I tillegg kommer gudmor til Em, for å klippe henne.

17. mai feires med Em og mamma. Vi skal gå i tog, og være med på arrangementet i musikkhallen etterpå. Det blir koselig. Jeg har ikke ordnet meg finklær – hadde ikke råd til å kjøpe noe nytt. Så får se om jeg får pressa meg inn i en gammel kjole.. :/

Føler jeg har vært dårlig på å lese og kommentere blogger i det siste, i tillegg til å være dårlig på å blogge og svare på kommentarer fra dere. Men kanskje det er en bra ting, det betyr at jeg ikke sitter pal ved PC’en og bruker bort tiden min på det. Jeg har faktisk andre ting å gjøre, og har det greit med det.

Helt på tampen her, så må jeg si at jeg har lest boka til Hannah Petrie! Den heter “ung jente” og handler om ei ung jente som er schizofren (skrev jeg det riktig?) – jeg synes det var ei bra bok. Jeg følte jeg lærte mye, jeg har jo ikke hatt så mye kunnskap om schizofreni før. Jeg satt også igjen med en del spørsmål etter å ha lest boka, og har fått spurt Hannah litt om det. Jeg må si jeg beundrer de som lider av en slik diagnose, for at de har valgt livet og fortsetter å kjempe. De er innmari sterke og tøffe – jeg vet ikke om jeg hadde klart det.