Hvordan går det egentlig?

Det er ikke så mange som spør meg om dette lenger, kanskje fordi det tilsynelatende ser ut til å gå så bra?! Jeg vil uansett skrive litt om hvordan det går jeg. Lenge siden jeg har skrevet her i bloggen nå.

Det går hovedsaklig veldig bra med meg. Jeg stortrives som 2barnsmamma, og vi har det veldig fint sammen alle tre. Em er den flinke storesøstra, Mo er den søte og rampete og nysgjerrige lillebroren, og jeg er den beste mamma de kan ha.

Men selv om ting går bra, så glemmer man ikke hvordan ting har vært.

For 1,5 år siden omtrent, skrev jeg om en brå og brutal avslutning på psykiatrisk poliklinikk, hvor psykologen jeg gikk til bare plutselig sa “Dette er den siste timen vår!” – uten noe forvarsel. Jeg sa at jeg ikke følte meg klar for det, at jeg følte det var ting jeg trengte å få på plass først. Men jeg hadde visst ingenting jeg skulle sagt, de visste tydeligvis hva som var best for meg.

Nå sitter jeg her, og føler fortsatt at det er ting som ikke er helt som de skal. Jeg har det kjempebra med meg selv, og med ungene. Jeg er glad i livet. Men jeg har vært gjennom helvette. Det har vært ting som har hendt meg, og det har vært tider hvor jeg ikke har vært helt meg selv – om jeg kan si det sånn. Og jeg føler fortsatt at jeg sitter inne med en del sorg over dette, og også sinne. Fler år av livet mitt er på en måte borte, rotet bort i en mørk og dyster verden. År jeg aldri får tilbake. Etter de vonde hendelsene ble jeg psyk. Sinnet mitt var rettet mot meg selv og alle jeg var glad i. Og jeg tror aldri jeg gav meg selv tid til å sørge over den urett som ble begått mot meg.

Nå føler jeg at jeg har kommet inn i et liv som mamma. Det er MAMMA jeg er, det er det jeg er ment å være. Tiden for sinne (rettet mot den/de som fortjente det) og sorg er passert – jeg gikk glipp av den, sløste bort tiden med å bare være psyk.

Jeg er redd for framtiden.

For utdanning. For økonomi. For jobb.

Og jeg føler at det kanskje hadde vært lettere om jeg hadde hatt noen å prate med, fått litt mer orden på selvtilliten. Kanskje jeg hadde klart å se at jeg KAN klare det.
Jeg leker med tanken om utdanning, starte skole fra høsten eller neste høst. Men det innebærer mange vanskelige valg. Flytting. Alene. Med 2 små. Bytte av skole til Em. Få barnehageplass til Mo. Støtte fra familie? Støtten har jeg, det vet jeg – men jeg må bo så nært at de kan hjelpe til om jeg trenger det. Jeg er redd for å mislykkes! Selv om jeg er mye sterkere nå, enn jeg var for 6 år siden, når jeg gikk et semester på førskolelærerlinja. Mye sterkere nå, enn når jeg failet påbyggingsåret to år på rad. Men jeg er likevel redd. Hva om jeg ikke er sterk NOK.

Med den brå avslutningen føler jeg at jeg ikke ble bra nok til å klare meg helt på egen hånd. Jeg har klart meg utrolig bra – det er ikke det… Jeg har hatt fokuset på svangerskapet, babyen i magen og Em som kommende storesøster. Og etter at Mo ble født, har jeg jo hatt en liten en som trenger meg 24/7. Jeg er mamma til to, og så lenge jeg har de to, så kommer jeg nok alltid til å klare meg. Jeg er så sterk som jeg er nå, fordi de to trenger en mamma som er der.
Men likevel blir jeg grepet av angst av og til. For ikke å snakke om redselen for framtiden. Og jeg er redd jeg trenger hjelp for å ikke mislykkes igjen…

Men jeg har det veldig fint nå. Og jeg er veldig glad i livet. Jeg har en fantastisk familie, som består av foreldre, søsken, svigerinner og svoger, og tre skjønne tantebarn. I tillegg til to helt utrolig nydelige og flinke unger!

Så ja… Det er ståa nå. Tanker jeg har tenkt litt på de siste dagene.

Oppklaringsinnlegg i forbindelse med VG-artikkel.

Det var ikke slik det skulle bli. Det var ikke slik jeg ble forklart at saken skulle fremstilles.

Vi ønsker at saken skal bidra til å spre informasjon og innsikt i denne vanligste spiseforstyrrelsen av dem alle. I saken kommenterer fagkilder fra det nye behandlingstilbudet for denne gruppen ved Haukeland Sykehus, samt Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser og medisinske behandlere innen fedmefeltet.

I tillegg vil jeg bruke sitater fra bloggere og forumskribenter som forteller om egne erfaringer med lidelsen.

Slik jeg leser saken nå, så handler den mer eller mindre kun om meg, og min overspising – som jeg forøvrig ikke har på papiret som en diagnose. Jeg ser ingen sitater fra andre bloggere eller forumskribenter, og det jeg har bidratt med er også blitt omformulert, slik at jeg ikke kjenner meg igjen i det som blir skrevet.

Tilberede, spise. Tilberede, spise. Helt til det ikke går mer, fordi magen står stram og smertefull som et trommeskinn.

Dette er ikke mine ord. Men blir framstilt slik i artikkelen.

Det står også at jeg har hatt spiseforstyrrelsen i flere år, men jeg har faktisk ikke spiseforstyrrelsen på papiret. Alt dette utspinner seg fra et innlegg jeg skrev i bloggen min, hvor jeg skrev at jeg kjente meg igjen i hovedtrekkene til overspisingsproblematikken. Et innlegg hvor jeg skriver at jeg sliter med maten, at jeg kjenner igjen følelser i forbindelse med overspising. At maten har vært en trøst for meg. Et problem, at jeg ikke alltid har hatt kontroll.

Jeg har aldri spist så mye som det beskrives at en med denne diagnosen kan gjøre, det bildet i artikkelen er ikke meg. Jeg tror jeg aldri kunne klart å spise så mye i løpet av en dag, det til tross for at jeg overspiser.

Føler at artikkelen fremstiller meg som svært syk, og jeg er glad jeg ikke sto fram med fullt navn – selv om det er lett å finne fram til meg nå og.

Dette er meg:

~ Overvektig, men ikke sykelig overvektig
~ Overspiser, men ikke sykelig overspiser

Overvekten min kommer i hovedsak etter et svangerskap, etterfulgt av psykisk sykdom, som gjorde at jeg isolerte meg – i liten grad – og dermed ikke fikk den mosjonen som jeg trengte for å gå ned i vekt. I tillegg må jeg jo innrømme at mat har vært min trøst. Jeg har trøstespist.

Når jeg hadde en dårlig periode, kunne jeg “løse” det på tre ulike metoder:
~ Selvskading
~ Overspising
~ Alkohol

Når jeg kjempet i mot selvskadingen, var det oftes overspisingen som “løste” problemene. Maten som fikk meg til å føle meg nummen og følelsesløs, for en liten stund. Glemme de psykiske smertene. Trøstespising.

Overspisingen min. Spiser for mye. Kort sagt. Klarer ikke slutte å spise middag, så lenge det er mer å ta av. Spiser når jeg er deprimert, for å få tankene over på noe annet. Spiser fordi jeg føler meg sulten, og overspiser fordi jeg føler jeg ikke blir riktig mett av en “normal” porsjon.

Alt på grunn av dette innlegget, hvor jeg kjenner meg igjen i en liste over hva som kjennetegner en tvangsspiser/overspiser. Å ikke være fornøyd med kroppen sin, å misunne de som klarer å kaste opp det de har spist, + + +

Jeg er skuffet over fler ting her nå, for det første at jeg ikke fikk tilbud om å lese artikkelen før den ble publisert. For det andre at hun har omformulert meg så veldig, og jeg kjenner meg ikke igjen i det hele tatt i denne artikkelen. Og derfor føler jeg at et oppklaringsinnlegg er på sin plass. Forklare litt mer om hva JEG mener om dette, hvordan det er for meg.

Kommentarene under artikkelen gidder jeg ikke en gang å kommentere, men er det noe rart man føler skam når man blir møtt med så mange fordommer?

Kommentarfeltet mitt er åpent for kommentarer og spørsmål.

Update fra oss.

Jeg har blitt tante! 30. oktober kom lille Filip til verden. Og han er nydelig! *heart*

Jenta mi har blitt 7 år! Yeey for henne. Men stakkars lille ulykkesfugl. Ramla mot salongbordet kun kort tid etter barneselskapet hadde begynt, så jeg og hun måtte kjøre på legevakta, og det ble ingen kaker på oss. Kutt i leppa som måtte limes. Gjett om jenta var knust, og mammahjertet gråt.

Mamma, det her har vært den verste bursdagen i hele livet mett!

Svangerskapet går fint. Litt ekstra kontroller pga blodtrykket og risikoen for preeklampsi, men ser ut til å gå greit foreløpig. Skal på ny kontroll i morgen.
Plages en del med bekkenet, som gjør at jeg må holde meg mye i ro. Skulle tro man bare la på seg masse, når man bare sitter i ro nesten hele dagen – men har faktisk bare gått opp omtrent 3 kilo fram til uke 30 i svangerskapet, og det er 7 kg under normalen/gjennomsnittet. Da “skal” man ha gått opp omtrent 10 kg ved uke 30. Så det føles jo greit!

Har det meste under kontroll nå. Så vi bare venter og gleder oss, alle sammen. Em har vokst veldig, og jeg er etthundre prosent sikker på at hun blir verdens beste storesøster!! Hun har allerede slik omsorg for lillebror, at jeg blir helt rørt. Og det til tross for at hun VELDIG ønsket seg lillesøster.

Faddere er i orden. De tre vi har spurt har takket ja, spørsmålet er om vi kanskje skal spørre 1-2 til fra BF sin side – kommer an på hva han ønsker. Navnet er vel delvis i orden, kommer an på om Lissinj kler det navnet som vi liker så godt.

Jeg og BF (barnefar) samarbeider godt, og har et fin vennskap fortsatt. Litt uenigheter er det innimellom, men det hører vel med. Han er veldig involvert, og har vært med på flere kontroller og ultralyder. Han kjenner på magen, koser med den, skaper et bånd. Veldig koselig. Problemet er med sønnen hans, som egentlig ikke vil bli storebror. Men det ordner seg vel etterhvert.

Har helt avsluttet på poliklinikken nå, og har mottatt journalen min. Var veldig rart å lese alt sammen, da spesielt det som RS hadde skrevet. Visste ikke at det var slik hun så på ting. Positivt overrasket, og faktisk litt lei meg for at det ikke fungerte bedre med henne den tiden jeg gikk hos henne, og at vi ikke fikk mer tid. Sjokkert over det TI har skrevet, han forsto jo virkelig ingenting om noe! Når man er så dårlig på å lese situasjoner og mennesker, så burde man strengt talt ikke jobbe med mennesker! Og han skulle iallefall tatt til seg det på RS hadde skrevet at var nødvendig for meg, i stedet gjorde han stikk mottsatt.

Måtte nesten le da han presterte å skrive “Har underarmene eksponert i timen, det ses _voldsomme_ arr.” – jeg klarte ikke la være å tenke “om mine arr er voldsomme, hva ville han sagt om han så arrene til mange av mine blogghjerter?” Neida, arrene mine er ikke små ubetydelige arr – det er jeg fullstendig klar over, men jeg ville ikke kalt dem “voldsomme” likevel.

RS skriver at et bør etterstrebes å få en behandler som kan følge meg over lengre tid, omtrent et halvt år senere velger min nye behandler å kaste meg på hue og rævva ut, uten å ta hensyn til hva jeg selv ønsker, og hva en psykolog som hadde fulgt meg i nesten 1,5 år mener.. Kjenner jeg blir litt provosert av det.

Selv om det har gått overraskende bra å ikke gå dit, så merker jeg at det hadde vært kjekt å fått fullført det. Kommet meg dit hvor jeg kunne jobbe eller gått videre på skole. Kanskje blitt utreda på nytt for å fjerne diagnosene. Noen som vet hvordan det er, blir de stående foralltid på meg nå – hvordan skal jeg gå fram for å få fjernet dem?

Anyway! Vi har det kjempebra, til tross for bekkenplager, ødelagt bursdag og bekymringer omkring blodtrykket. Vi elsker magen min, og den lille som ligger der inne. Vi ser fram mot jula, og nyter hver dag.
Oppdaterer tilstadighet den andre bloggen: 3hjerter.com!

So far, but still too damn close!

9 år. Det nærmer seg faen meg 9 år.

9 år er for de fleste veldig lenge, og mange har nok lagt den tiden bak seg. Det er jo så lenge siden, det som skjedde for 9 år siden er vi ferdige med.

Jeg er ikke ferdig. Jeg ønsker så veldig å være ferdig, men jeg er ikke det. Jeg trodde jeg hadde klart å legge det bak meg, glemme det – i det grad det er mulig å glemme. Men jeg har ikke det. Alltid vil det være noe som minner meg på det. Det vil bli lettere med tiden, sånn til daglig – men noen dager vil alt komme tilbake og det vil være vondt. Slik som i kveld.

Det er mye triggere der ute. I media. I bøker. På tv eller film. Selv i nærmiljøet. Triggere som andre kanskje ikke tenker over at kan være triggende. Små ord. Lukter. Lyder. Syn.

Det er 9 år siden. Om bare en liten uke er det 9 år siden. Lukker jeg øyene nå, er jeg redd for hva som vil komme. Jeg vil bare holde meg våken, vite at jeg er hjemme i mitt trygge hus. Her og nå – 2010, i et lykkelig liv. Ikke tilbake dit, for 9 år siden. Det er fortid. Bare gamle minner. Ufarlige minner. Vonde, men ufarlige. Selv når jeg sitter her nå, uten å lukke øynene er minne farlig nære.

Jeg hadde ikke trodd det skulle slå meg slik ut. Jeg har ikke tenkt på at det nærmer seg 9 år. November har alltid vært vanskelig for meg. Alltid tenkt på det når november kommer. Gjort hva jeg kunne for å holde meg opptatt, for ikke å la tankene og minnene komme. Nå er vi alt på 6. november, og det er først i kveld det slo meg. En liten trigger på tv, og alt kom tilbake. Og jeg ble påmint om at det nærmer seg.

Det er nå det hadde vært greit med et tilbud hos psyk. Noen å prate med. Bare for å være sikker på at det ikke slår meg helt ut. Men, jeg har jo bloggen. Det føles allerede litt lettere bare å ha skrevet litt om det. Ikke like panisk angstfylt som i sta, bare på gråten og litt sliten. Hodet fullt av tanker, men de fleste har kommet ut på “papiret” nå.

Sårene gror, men arrene vil alltid være der.

Framtiden er i mine hender.

På mandag fikk jeg telefon fra psykologen, de har bestemt seg for å “kaste meg ut”.. Han nye psykologen så ingen hensikt med å fortsette noen behandling, hvorfor vet jeg ikke. Fordi jeg ikke klarte å bli trygg på han den korte tiden jeg gikk hos han? Uansett, når han la fram dette på behandlermøte – eller hva det var, så var de andre enige i hans avgjørelse. Så jeg har nå sendt brev dit, for å få tilsendt kopi av journalen min. Og hadde min siste time der for over en måned siden – brått og brutalt.

Men ikke tro jeg gir opp av den grunn!

Jeg har vært i kontakt med barnevernet en stund nå, tro det eller ei – jeg som alltid har vært redd for dem. Har hatt noen gode samtaler med dem, og for de av dere som har ment at dere kunne melde meg dit, eller true med å melde meg dit – dere kan ta det helt med ro. For barnevernet har hatt en undersøkelsesperiode som har vart i litt over 3 mnd nå, i og med at de har vært pliktige til det, med tanke på min tidligere psykiske helse. De har snakket med fastlege, psykolog og lærer til Em. De har funnet ut at det er ingenting å si på meg som mor, at jeg vil det beste for barnet mitt, og at jeg søker hjelp til å få ting helt bra for oss. De mener jeg har et godt nettverk rundt oss. Så de har avsluttet undersøkelsen, og vi (jeg og mine to saksbehandlere der) har blitt enige om at det kunne være kjekt med et tiltak som heter “Råd og veiledning” – i og med at jeg har spørsmål om hvordan jeg skal snakke med Em om feks arrene mine, og ettersom jeg skal bli mor til en til, og hverdagen vår blir en annen. Og jeg ser faktisk bare fram til dette. Jeg kunne sagt at jeg ikke ville være med på det, og da hadde saken hos BV vært avsluttet – men jeg takket ja. Fordi jeg tror det kan lønne seg for oss i lengden, spesielt nå som jeg står uten oppfølging fra psyk.

Hun kontaktpersonen min hos BV kom også med et råd om å kontakte psykiatrisk sykepleier i kommunen, for å vurdere samtaler der. Selv om BV visste mitt ønske om fortsettelse hos psyk, så var det ingenting de kunne si på avgjørelsen heller. TI hadde alt bestemt seg… Men de skal ha en takk for at de prøvde!

Via BV har jeg også kommet i kontakt med familievernkontoret, og hatt en fin samtale på tlf med ei dame derfra i dag. Vi skal sette opp en samtale med faren til Em, for å forsøke å få i gang mer samvær igjen. Det har fungert dårlig i det siste, så jeg har følt vi trenger hjelp til å få kommet i gang. Kanskje han føler det mer som et press å ha henne også, og vanskeligere for han å lure seg unna samvær. Det blir spennende å se hvordan det møtet går. Men håper på en fin samtale, og at vi får en avtale som kan fungere.

Sannheten er at Em og pappaen er som fremmede for hverandre nå. Em har forandret seg kjempemasse i det siste, og han har ingen peiling på hvordan hun er, hva hun trenger og hva hun liker – eller noe. Selv Even mente at Em hadde forandret seg siden han sist traff henne ordentlig, og det er i og for seg ikke SÅ lenge siden. Så en avtale som fungerer, må i hovedsak være en avtale om korte samvær i starten, noen timer nå og da – så Em ikke blir kastet ut i overnatting ei hel helg med en gang, da tror jeg lett hun kan slå seg vrang.

En annenting er at jeg har tenkt å ta kontakt med familieambulatoriet – et tilbud for blant annet gravide/småbarnsforeldre som har det vanskelig. Har tenkt å kontakte dem i hovedsak for å høre mer om hva det er de driver med, og finne ut om det kan være noe for meg. Kanskje er jeg sterk nok til å stå på egne bein nå, men synes likevel det er trygghet i å ha NOE. Mye derfor jeg valgte å gå for “råd og veiledning” med BV også, fordi da har jeg noe å falle tilbake på. Noen som hjelper meg om det skal være nødvendig. For hvordan hverdagen blir som tobarnsmor, det vet jeg jo ikke enda. Det kan bli fryktelig slitsomt, og skummelt.. Selvføglelig håper og tror jeg at det ikke blir det, men man vet som sagt aldri.

Ellers vil jeg minne om familiebloggen 3hjerter, hvor jeg skriver en del om dagen. Bilder av både Em, Lissinj og megselv m/magen ligger der. Lissinj har visst seg å mest sannsynlig være en gutt, forresten! :)) Har et godt samarbeid med Even, og han har vært med på jordmorkontroll og ultralyd. Les mer om det på 3hjerter da, vel – og følg oss gjerne der også, og legg for all del igjen kommentarer :D Er overveldet over hvor mange som stiller opp og bryr seg <3

Fanget i mørket.

Jeg har forvillet meg inn i mørket.
Jeg forsøker å fokusere, men alt er svart.
Jeg snur meg rundt og rundt, til alle kanter.
Leter fortvilt etter lyset, men det er borte.

Jeg tar et steg fram, famler etter noe å holde fast i.
Men mørket er et tomrom.
Hvor ble det av den trygge hånden,
som for litt siden guidet meg gjennom mørket, og tok meg med ut i lyset?

Kom tilbake, ta meg med ut her ifra.
Jeg vil se lyset og fargene.
Mørket skremmer meg
Jeg føler meg fanget.
Alene.

Kom tilbake!

{Liljen 21. september 2010}

Neida, det er ikke så farlig. Jeg har det BRA jeg. Men dette var tanker som for gjennom hodet mitt i går kveld. Jeg vet hvordan mørket ser ut, jeg har vært der så alt for mange ganger. Og det skremmer meg. Jeg vil ikke tilbake dit. Men redselen for å komme tilbake dit er stor, spesielt nå som den trygge hjelpen kanskje ikke lenger er der. Jeg føler meg ikke helt klar for å gi slipp på den enda, og føler det er urettferdig at jeg ikke får være med på avgjørelsen. Urettferdig at slike avgjørelser skal bli gjort over hodet på meg. Jeg vet hva jeg trenger, men det er bare ikke alltid like enkelt å få klart å si det med ord – spesielt ikke når dominerende personer allerede synes å ha bestemt seg. Mine ord har aldri vært viktige, da er det veldig vanskelig å si i mot noen som er av høyere rang enn meg.

Men jeg har det bra. Jeg er ikke tilbake i mørket. Det er kun gamle følelser og en redsel for dette, som fikk meg til å skrive det jeg skrev i gårkveld.

I failed, again!

Vet egentlig ikke hvor jeg skal begynne jeg… 
Og jeg vet ikke helt hva jeg tenker og føler i forhold til det som ble sagt i timen i dag. Jeg er frustrert, redd, sint og lei meg. Skuffet. Såret.

De vil mest sannsynlig ikke hjelpe meg mer. Jeg klarer ikke helt å forstå hva de mener. De ser ikke at det har noen hensikt, at det ikke er til hjelp for meg. HALLO??? Ser de ikke hvor langt jeg har kommet siden jeg begynte i behandling der? Jeg vet ikke om de mener jeg er for frisk til å få hjelp, eller om jeg er for psyk… ?! Om det ikke er noe håp for meg lenger.. Er det meg de ikke har troen på, eller er det dem selv de ikke har troen på – at de ikke er dyktige nok til å hjelpe meg?

Greit, han nye her har ikke peiling. Han kjenner meg knapt, ettersom jeg har gått til han 7-10 ganger siden mai. Han vet ikke hva jeg trenger og har behov for. Men når han sa at min gamle behandler, som jeg gikk til i 2 år, også mener dette – da ble jeg skikkelig skuffa. Jeg trodde kanskje han visste hvor mye han hjalp meg jeg.

Jeg forsøkte å si hva jeg trenger nå. Men vet ikke om jeg kommer noen vei med det. Jeg føler at det jeg har å si, betyr ingenting uansett. At det jeg mener ikke er viktig. Derfor klarer jeg ikke å stå på kravene heller. Men han spurte meg først, om hva jeg tenkte – og det var bra, for da fikk jeg sagt det. Hadde han sagt hva han tenkte først, så hadde jeg nok ikke klart å si noe om hva jeg ønsker. Fordi han har rett, og da er det ikke så nøye hva jeg mener. Slik er det alltid. Andre har rett, og da er det ikke så viktig hva jeg mener. Vrangtanker, fordi jeg ikke har tro på meg selv.
Uansett, han skal ta det opp på behandlermøte eller hva pokker, i morgen. Men om de alle er av oppfatningen at det ikke har noen hensikt å fortsette, så var i dag min aller siste time – EVER.

Og jeg er redd for hva framtiden vil bringe. Jeg er redd for å falle tilbake. Jeg er redd for at jeg aldri skal klare å komme meg ut i jobb, eller fortsette utdanningen. Jeg har slik en sterk angst om å mislykkes, så jeg tørr ikke.. Jeg er redd! Hvordan skal det gå? Når jeg til og med mislyktes i behandlingen?? 

Én ting vet jeg. Og det er at jeg IKKE føler meg klar for å klare meg alene, uten noen å prate med om de vanskelige tingene. Jeg føler det er noen biter som står igjen, før jeg er DER. Selv om jeg har kommet veldig langt, så er det noe som står igjen. Hadde jeg fått den rette behandleren nå, en jeg hadde klart å prate lett med – så føler jeg meg 100% sikker på at jeg hadde kommet meg videre og nådd mine mål.