Update fra oss.

Jeg har blitt tante! 30. oktober kom lille Filip til verden. Og han er nydelig! *heart*

Jenta mi har blitt 7 år! Yeey for henne. Men stakkars lille ulykkesfugl. Ramla mot salongbordet kun kort tid etter barneselskapet hadde begynt, så jeg og hun måtte kjøre på legevakta, og det ble ingen kaker på oss. Kutt i leppa som måtte limes. Gjett om jenta var knust, og mammahjertet gråt.

Mamma, det her har vært den verste bursdagen i hele livet mett!

Svangerskapet går fint. Litt ekstra kontroller pga blodtrykket og risikoen for preeklampsi, men ser ut til å gå greit foreløpig. Skal på ny kontroll i morgen.
Plages en del med bekkenet, som gjør at jeg må holde meg mye i ro. Skulle tro man bare la på seg masse, når man bare sitter i ro nesten hele dagen – men har faktisk bare gått opp omtrent 3 kilo fram til uke 30 i svangerskapet, og det er 7 kg under normalen/gjennomsnittet. Da “skal” man ha gått opp omtrent 10 kg ved uke 30. Så det føles jo greit!

Har det meste under kontroll nå. Så vi bare venter og gleder oss, alle sammen. Em har vokst veldig, og jeg er etthundre prosent sikker på at hun blir verdens beste storesøster!! Hun har allerede slik omsorg for lillebror, at jeg blir helt rørt. Og det til tross for at hun VELDIG ønsket seg lillesøster.

Faddere er i orden. De tre vi har spurt har takket ja, spørsmålet er om vi kanskje skal spørre 1-2 til fra BF sin side – kommer an på hva han ønsker. Navnet er vel delvis i orden, kommer an på om Lissinj kler det navnet som vi liker så godt.

Jeg og BF (barnefar) samarbeider godt, og har et fin vennskap fortsatt. Litt uenigheter er det innimellom, men det hører vel med. Han er veldig involvert, og har vært med på flere kontroller og ultralyder. Han kjenner på magen, koser med den, skaper et bånd. Veldig koselig. Problemet er med sønnen hans, som egentlig ikke vil bli storebror. Men det ordner seg vel etterhvert.

Har helt avsluttet på poliklinikken nå, og har mottatt journalen min. Var veldig rart å lese alt sammen, da spesielt det som RS hadde skrevet. Visste ikke at det var slik hun så på ting. Positivt overrasket, og faktisk litt lei meg for at det ikke fungerte bedre med henne den tiden jeg gikk hos henne, og at vi ikke fikk mer tid. Sjokkert over det TI har skrevet, han forsto jo virkelig ingenting om noe! Når man er så dårlig på å lese situasjoner og mennesker, så burde man strengt talt ikke jobbe med mennesker! Og han skulle iallefall tatt til seg det på RS hadde skrevet at var nødvendig for meg, i stedet gjorde han stikk mottsatt.

Måtte nesten le da han presterte å skrive “Har underarmene eksponert i timen, det ses _voldsomme_ arr.” – jeg klarte ikke la være å tenke “om mine arr er voldsomme, hva ville han sagt om han så arrene til mange av mine blogghjerter?” Neida, arrene mine er ikke små ubetydelige arr – det er jeg fullstendig klar over, men jeg ville ikke kalt dem “voldsomme” likevel.

RS skriver at et bør etterstrebes å få en behandler som kan følge meg over lengre tid, omtrent et halvt år senere velger min nye behandler å kaste meg på hue og rævva ut, uten å ta hensyn til hva jeg selv ønsker, og hva en psykolog som hadde fulgt meg i nesten 1,5 år mener.. Kjenner jeg blir litt provosert av det.

Selv om det har gått overraskende bra å ikke gå dit, så merker jeg at det hadde vært kjekt å fått fullført det. Kommet meg dit hvor jeg kunne jobbe eller gått videre på skole. Kanskje blitt utreda på nytt for å fjerne diagnosene. Noen som vet hvordan det er, blir de stående foralltid på meg nå – hvordan skal jeg gå fram for å få fjernet dem?

Anyway! Vi har det kjempebra, til tross for bekkenplager, ødelagt bursdag og bekymringer omkring blodtrykket. Vi elsker magen min, og den lille som ligger der inne. Vi ser fram mot jula, og nyter hver dag.
Oppdaterer tilstadighet den andre bloggen: 3hjerter.com!

Redd og bekymret, men føles lettere nå!

I det siste har jeg vært ganske bekymret og redd. Står mer om det på 3hjerter! Men skal skrive litt om det her også.

Har vært til jordmor to ganger på kontroll, og begge gangene har blodtrykket vært høyt. Nå på tirsdag var det også eggehvitestoffer i urinen, ikke mye – men nok til at jordmor også ble bekymret. Så jordmor ringte sykehuset, og snakket med vakthavende gynekolog – for å få råd om hvordan hun skal følge meg opp. Fikk time på gynekologisk poliklinikk allerede dagen etter, og det var betryggende.

Uke 17 er alt for tidlig å få symptomer på svangerskapsforgiftning – ikke fordi det ikke er mulig, men fordi det er så fryktelig lenge til babyen er levedyktig utenfor magen min – det er lang tid å holde dette under kontroll. Jeg så for meg det verste, jeg så for meg alle mulige situasjoner og skrekksenarioer. Jeg planla hva som måtte gjøres om jeg måtte hvile mest mulig, hva som måtte gjøres om jeg ble innlagt, og hvordan vi skulle gjøre det om babyen kom for tidlig og jeg måtte tilbringe mange uker på sykehus med den lille. Mamma og pappa står bak meg 100%, og har lovet å hjelpe meg med Em om det går så langt. Husarbeid trenger jeg ikke tenke på, legging av Em kan mamma ta seg av. Juleforberedelsene, som i de siste årene har vært mitt ansvar, trenger jeg ikke tenke på – jul blir det likevel.

Men, symptomene er svake enda. Og selv om det er greit å planlegge litt og være forberedt på hva som KAN skje – så er det også lurt å ikke ta sorgene på forskudd, og ikke bekymre seg unødig over slike ting.

På gynekologisk snakket jeg med en kjempetrivelig mann. Og jeg følte meg tryggere nesten med en gang. Foreløpig vil de ikke sette meg på noe mer medisin, det er nok med den blodfortynnende. Tett oppfølging, hyppig kontroll av BT og urin – det er det eneste vi trenger å tenke på nå. Mat og drikke som vanlig, lett husarbeid og lett mosjon kan jeg fortsette med. Blir jeg redd eller usikker, kan jeg når som helst ringe føden. Gynekologen mener at hun jordmora jeg går til er kjempedyktig, og tar slike ting på alvor. Om jordmor blir usikker, så får jeg komme på føden på kontroll. De er der for meg når som helst.

Fikk vite hva jeg må være obs på. Og det er jo de symptomene jeg allerede vet om. Hodepine – særlig i panneområdet og trykk bak øynene, flimmer eller synsforstyrrelser, smerter i øvre del av magen – særlig under høyre ribbeinbue. Får jeg slike symptomer, eller er usikker på om hodepinen er en vanlig hodepine eller en jeg bør være obs på – så måtte jeg ringe. Betryggende å vite at de er der, klar til å hjelpe meg om det skulle skje noe.

Så nå føler jeg meg litt tryggere. Jeg fikk tilbud om ultralyd i går også, men da ble den isteden for den jeg har neste torsdag. Så jeg takket nei, for barnefar skal jo være med på ultralyden – og han var ikke med i går. Men var ganske fristet til å se babyen min ja!! Gleder meg til neste torsdag, selv om jeg er litt nervøs også. Men om de sier at alt ser bra ut, skal jeg puste ut, slappe av og nyte svangerskapet. Forsøke å ikke være bekymret, og stole på at jordmor og de andre gjør det som er best for meg og babyen.

I tillegg får jeg en ekstra ultralyd i uke 32, ettersom risikoen for svangerskapsforgiftning også dette svangerskapet (hadde det med Em, om dere husker jeg har skrevet om det..)! Den ultralyden er hovedsaklig for å se at babyen får den næringen h*n skal, og at blodtilførselen via navlestrengen er god og slike ting. Ja, og at ikke morkaka svikter.

Skal til jordmor igjen 31. august. Har kontroll der hver andre uke nå, og det er trygt. Det normale er å ha hver fjerde uke så tidlig i svangerskapet. Og legen min mente jo at jeg trengte ikke gå til jordmor før i uke 22!! Glad jeg tok kontakt med jordmor før det jeg ja!! Bedre å bli nøye fulgt opp!!

BTW: måtte veie meg hos gynekologen, og jeg veide 2 kilo mindre enn hva jeg trodde jeg veide før jeg ble gravid!! Så enten har jeg gått ned i starten av svangerskapet, eller så gikk jeg ned før. Har ikke vært noe kvalm eller kastet opp noe, men hatt litt mindre matlyst – men har jo spist godt med mat likevel.. Men greit å veie litt mindre da ;) Håper jeg slipper å legge på meg så mye i løpet av svangerskapet, og at det er lett å ta av etterpå :)

Kan man ikke se bra ut selv om man er tykk?

Jeg har tidligere skrevet et innlegg om dette:

Men ser man ikke bra ut når man er litt rund også da?
Kan man ikke være vakker og flott likevel om man har noen kilo for mye?

Sitat: Ser man ikke RÅBRA ut som tykk også? Les mer her.

Jeg la ut tre bilder av meg selv på lørdag, festkledd i en blåkjole. En av kommentarene jeg fikk var denne:

Du så skikkelig feit ut i den kjolen! (sitat Yri)

Jeg svarte ærlig tilbake, at jeg faktisk ER feit. Det er det ingen som kan nekte for, og jeg vet det utmerket godt selv også. Jeg har også venninner som er tykke, noen som er litt over normalen. Jeg møtte faktisk ei av dem på lørdag, hun er mye større enn meg – eller større på en annen måte kanskje også. Men hun så virkelig bra ut. Klærne og alt var så gjennomført, og hun var KUL. I tillegg virket det som hun hadde god selvtillitt, hun oste av selvtillitt og trygghet på seg selv – selv om hun hadde en del kilo for mye.

Men pokker – hvem bestemmer hva som er “noen kilo for mye”? Er det ikke hva en føler seg komfortabel med selv? En som kanskje er litt rund, og er akkurat helt fornøyd med seg selv – kan vel langt fra føle at h*n har noen kilo for mye, selv om kanskje “normalen” sier det? Hvorfor skal da andre skulle påpeke at man han noen kilo for mye – bestemmer man ikke selv om man føler man har akkurat nok kilo?

Som jeg skrev i det andre innlegget – “ser man ikke råbra ut som tykk også” – så er det mange som har vært tykk, men slanka seg – som får kommentarer som “NÅ ser du råbra ut”. Men kan ikke se råbra ut som tykk også? Er tykke mennesker stygge? Jeg bare spør . . .

Jeg har mange kilo for mye – nærmere bestemt 30, ut i fra hva jeg føler meg komfortabel med. Her har jeg bestemt hva som er for mye for meg. Jeg liker ikke kroppen min slik den er nå. Og jeg skulle veldig gjerne gå ned i vekt, og få en kropp jeg er mer fornøyd med – men det er ikke så lett. Så hvorfor ikke gjøre det beste ut av det? Hvorfor ikke finne klær man liker, stæsje seg opp og forsøke å være fornøyd med den man er. Det er ingen av mine venner eller kjente som sier jeg er stygg. Mange synes jeg er vakker, det er det de sier til meg:

Så vakker du er i kveld!

Og mange ganger føler jeg meg faktisk vakker også. Selv om jeg er tykk. Jeg kler meg i noe jeg trives med, jeg er sammen med mennesker jeg føler meg trygg sammen med. Og jeg stråler. Jeg er tykk, men jeg føler meg fin – og da er jeg fin! For man KAN faktisk se råbra ut som tykk også! På lørdag var en slik dag. Jeg følte meg fin, derfor turte jeg også å legge ut bildene – selv om jeg er tykk.

Ha tro på deg selv, stol på de som sier du er vakker. Kle deg i det du føler deg komfortabel med, og hev hodet. For du ER vakker – uansett hva tallet på vekta sier!

You are beautiful no matter what they say
Words can’t bring you down
You are beautiful in every single way
Yes, words can’t bring you down

Sitat: Christina Aguilera - You are Beautiful 

(Foto: Kristel Liljen)

Dette kjennetegner en tvangsspiser.

- hun som aldri tok seg sammen lenge nok [Check]
- hun som misunner bulimikeren oppkastet [Check]
- hun som ønsker seg bittelittegrann anoreksi [Check]
- hun som utsetter livet sitt til hun blir slank [Check]
- hun som spiser fort uten å smake på maten [Check]
- hun som ikke gir seg selv lov til å nyte [Check]
- hun som fortsetter å spise når maten er ryddet bort [Check]
- hun som skammer seg over sin mangel på kontroll [Check]
- hun som er alt for andre men aldri selv ber om hjelp [Check?]
- hun som lever fra halsen og opp [Check]
- hun som har en kropp hun hater [Check]
- hun som ønsker både nærhet og avstand [Check]
- hun som gråter inne i seg [Check -men også utenpå av og til da.]
- hun som lever med selvforakten [Check]
- hun som spiser opp drømmen om et liv [Check]
- hun som aldri klarte det [Check]

Et menneske med tvangsspising er tilsynelatende svært selvdestruktivt. Selvforakten hos den det gjelder, er ofte formidabel. Det vanskelige forholdet til mat er et symptom på underliggende problemer av følelsesmessig karakter.Det går an å snu den selvdestruktive atferden til noe positivt og oppbyggelig, men jobben må gjøres innenfra. Utfordringen ligger i å få kontakt med og bearbeide de følelsesmessige problemene. Du må sannsynligvis gradvis redusere overspisingen for å klare å få kontakt med dem.

Og styrken til å gjøre det finnes inne i deg.

Jeg har slitt med mat så lenge jeg kan huske.  Da jeg var yngre var jeg ganske lubben. Valpefett. Jeg spiste hverken frokost eller mat på skolen fra 5.-6. klassen. Da jeg flyttet på hybel spiste jeg lite mat, og det gav resultater. Jeg ble veldig tynn, og mange mente at jeg “holdt på å forsvinne”. Jeg syntes aldri jeg var tynn, men jeg skjønner jo at jeg må ha vært det. Jeg brukte samme bukser som mine slanke venninner, sant! Jeg ser det jo nå, hvor tynn jeg var.

Men jeg la på meg 20 kilo når jeg ble gravid, og det var ikke så lett å ta bort etter fødselen. Noe av det kom bort, men ikke alt.

Så ble jo ting verre for meg igjen. “Brudd” med pappan hennes, avlutte skolen igjen, og alt gikk egentlig ganske nedover. Så spisingen begynte. Den ekstreme overspisingen. Maten som får meg til å føle meg nummen og følelsesløs. Maten jeg ikke eier kontroll over.

Så her sitter jeg. Overvektig. Mens maten enda har kontroll over meg. Perioder med overspising. Jeg klarer ikke slutte, jeg klarer ikke få kontrollen. Og jeg klarer knapt å innrømme problemet. Det er for flaut. For nå kan alle se hvorfor jeg er feit. Jeg snakker ikke om dette. Ever. Men fant denne listen i en gammel dagbok, og mente at et blogginnlegg ville være på sin plass. Mat er min trøst.

[ Motsatt av anoreksia? ]

Ikke at jeg har så mye peiling på dette, da jeg aldri har hatt det.. Men som man ser og hører, så er det jo at om man ser seg selv i speilet, så ser man at man er mye tykkere enn man egentlig er ..

Jeg begynner å lure på om jeg er helt motsatt. For jeg kan faktisk se meg i speilet, og tenke – jeg ser da ikke SÅ feit ut i dag. Greit, jeg vet jeg har noen kilo for mye – men innimellom ser det ikke SÅ ille ut i speilet.

Men så blir det tatt bilder av meg. Bloggtreffet, Em ute i går, og faren hennes i dag. Og når jeg ser de bildene… Jeg får SJOKK. Er jeg virkelig SÅ feit. Hvorfor er det ingen som griper inn? Hvorfor er det ingen som hjelper meg? Hvorfor ser jeg ikke dette selv, i speilet? Innimellom gjør jeg det, men jeg burde jo se det HELE tiden!!

Jeg skjønner IKKE hvordan kjæresten kan like meg og kroppen min. Kanskje han har en thing for flesk??? :| :|

Jeg vil høre med legen om Reductil. Men jeg tørr ikke, for alltid når jeg er hos legen er BT mitt høyere enn vanlig – fordi jeg er så nervøs og ikke liker meg der.. I tillegg vet legen min om depresjonen og alle problemene, og jeg tviler på at hun vil gi meg den medisinen da…

Jeg vil be om operasjon. Men jeg tørr ikke. Operasjon er skummelt.

Jeg ORKER ikke være så feit lenger. Jeg orker ikke leve når det skal være sånn.. Jeg føler meg så stygg og ekkel… Jeg skjemmes over kroppen min… Hvordan kan jeg TRO at jeg innimellom ser OK ut??? GET REAL!!!

Kanskje man har godt av en wake-up call innimellom…? Kanskje bildene får meg til å forstå at NÅ MÅ jeg gjøre noe. …

Men i steden graver jeg meg ned i depresjonen og trøstespiser og gjør situasjonen enda værre – jeg hater meg selv!

Ser man ikke RÅBRA ut som tykk også?

Vekt. Mat.

Jeg blir så frustert.

Jeg blir så irritert.

Det er ikke lett å gå ned i vekt. Absolutt ikke.

Så all cred til de som går ned på en naturlig måte.

Det krever mye viljestyrke og hard jobbing.

Ja, jeg er misunnelig på de som klarer dette.

For jeg har ikke nok viljestyrke, viljen er der,

men maten er for fristende.

Og føttene er for dårlige til å trene.

Det som sårer og irriterer meg.

Er hvor mye skryt de som er flinke får.

Hvor mye gode ord de får når de har nådd idealvekta.

“Wow, nå ser du råbra ut!”

“Dæven, du ser jo kjempe flott ut.”

Osv. Dere skjønner poenget.

Iallefall, joda, man ser flott ut.

Og joda, man fortjener skryt fordi man har vært flink.

Men, ser man ikke bra ut når man er litt rund også da?

Kan man ikke være vakker og flott likevel om man har noen kilo for mye?

For meg er det ekstremt vondt og sårende å se slike kommentarer.

Det minner meg nok en gang om hvor feit og stygg jeg er.

Hvor svak jeg er.

Det er som å få det inn med t-skje hvor stygg og ekkel jeg er, som er feit.

Tenk om jeg bare kunne bli slank og “råbra” og “flott” jeg også.

(Jeg vil ikke ha kommentarer her, som sier at jeg ER flott, akkurat som jeg er… For det er jeg ikke.. )

[ Reductil ]

Postet dette på min lukkede blogg, men vil gjerne høre om flere har erfaringer å dele med meg. Lest masse om det på nettet nå, og vil virkelig høre med legen min om jeg kan prøve dette..

“Noen som har erfaringer med Reductil?

Fikk en kommentar i dagboka mi på lyspunktet:

“Jeg er ikke noe fan av å gi medisin-anbefalinger, men du kan kanskje snakke med legen din om en medisin som heter Reductil. Jeg brukte den en stund, og den hjalp meg til å klare å gå ned i vekt. Den forminsker rett og slett matlysten og hjelper på forbrenningen. MEN det er ingen mirakelkur, og du må kombinere det med å spise sunt og regelmessig, samtidig være litt i bevegelse. Du kan jo høre med legen din hva h*n sier. Det er ikke alle som kan bruke den for den kan påvirke serotonin-nivået i hjernen, men som sagt: hør med legen din.”

Så, jeg tenkte kanskje jeg skulle høre med legen min da. Hadde jo vært supert om jeg kunne prøve det, og det funket på meg da. “