Liljens blogg om livet slik det er – på godt og vondt.
Redsel.
Hva vil skje nå? Kommer alt til å gå bra?
Ventetid.
Vonde tanker. Men også positive!
Det er viktig å være positiv.
Ikke tenke det verste.
Tenke det verste.
Forberede seg.
Legge planer.
Hva vil skje? Vil det gå bra?
Døden.
Vil den ramme oss?
Kommer noen til å dø så alt for tidlig?
Ventetid.
Vonde tanker.
Redsel.
Deltar i en konkurranse med dette bildet av MO – og håper noen vil stemme på oss.
Kan stemme fram til midnatt.
kan dere stemme: www.babyfestivalen.no/kid.php?id=1897
Det var ikke slik det skulle bli. Det var ikke slik jeg ble forklart at saken skulle fremstilles.
Vi ønsker at saken skal bidra til å spre informasjon og innsikt i denne vanligste spiseforstyrrelsen av dem alle. I saken kommenterer fagkilder fra det nye behandlingstilbudet for denne gruppen ved Haukeland Sykehus, samt Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser og medisinske behandlere innen fedmefeltet.
I tillegg vil jeg bruke sitater fra bloggere og forumskribenter som forteller om egne erfaringer med lidelsen.
Slik jeg leser saken nå, så handler den mer eller mindre kun om meg, og min overspising – som jeg forøvrig ikke har på papiret som en diagnose. Jeg ser ingen sitater fra andre bloggere eller forumskribenter, og det jeg har bidratt med er også blitt omformulert, slik at jeg ikke kjenner meg igjen i det som blir skrevet.
Tilberede, spise. Tilberede, spise. Helt til det ikke går mer, fordi magen står stram og smertefull som et trommeskinn.
Dette er ikke mine ord. Men blir framstilt slik i artikkelen.
Det står også at jeg har hatt spiseforstyrrelsen i flere år, men jeg har faktisk ikke spiseforstyrrelsen på papiret. Alt dette utspinner seg fra et innlegg jeg skrev i bloggen min, hvor jeg skrev at jeg kjente meg igjen i hovedtrekkene til overspisingsproblematikken. Et innlegg hvor jeg skriver at jeg sliter med maten, at jeg kjenner igjen følelser i forbindelse med overspising. At maten har vært en trøst for meg. Et problem, at jeg ikke alltid har hatt kontroll.
Jeg har aldri spist så mye som det beskrives at en med denne diagnosen kan gjøre, det bildet i artikkelen er ikke meg. Jeg tror jeg aldri kunne klart å spise så mye i løpet av en dag, det til tross for at jeg overspiser.
Føler at artikkelen fremstiller meg som svært syk, og jeg er glad jeg ikke sto fram med fullt navn – selv om det er lett å finne fram til meg nå og.
Dette er meg:
~ Overvektig, men ikke sykelig overvektig
~ Overspiser, men ikke sykelig overspiser
Overvekten min kommer i hovedsak etter et svangerskap, etterfulgt av psykisk sykdom, som gjorde at jeg isolerte meg – i liten grad – og dermed ikke fikk den mosjonen som jeg trengte for å gå ned i vekt. I tillegg må jeg jo innrømme at mat har vært min trøst. Jeg har trøstespist.
Når jeg hadde en dårlig periode, kunne jeg “løse” det på tre ulike metoder:
~ Selvskading
~ Overspising
~ Alkohol
Når jeg kjempet i mot selvskadingen, var det oftes overspisingen som “løste” problemene. Maten som fikk meg til å føle meg nummen og følelsesløs, for en liten stund. Glemme de psykiske smertene. Trøstespising.
Overspisingen min. Spiser for mye. Kort sagt. Klarer ikke slutte å spise middag, så lenge det er mer å ta av. Spiser når jeg er deprimert, for å få tankene over på noe annet. Spiser fordi jeg føler meg sulten, og overspiser fordi jeg føler jeg ikke blir riktig mett av en “normal” porsjon.
Alt på grunn av dette innlegget, hvor jeg kjenner meg igjen i en liste over hva som kjennetegner en tvangsspiser/overspiser. Å ikke være fornøyd med kroppen sin, å misunne de som klarer å kaste opp det de har spist, + + +
Jeg er skuffet over fler ting her nå, for det første at jeg ikke fikk tilbud om å lese artikkelen før den ble publisert. For det andre at hun har omformulert meg så veldig, og jeg kjenner meg ikke igjen i det hele tatt i denne artikkelen. Og derfor føler jeg at et oppklaringsinnlegg er på sin plass. Forklare litt mer om hva JEG mener om dette, hvordan det er for meg.
Kommentarene under artikkelen gidder jeg ikke en gang å kommentere, men er det noe rart man føler skam når man blir møtt med så mange fordommer?
Kommentarfeltet mitt er åpent for kommentarer og spørsmål.
Sleep, baby sleep
Rest your head on my shoulder
I feel complete, I don’t mind getting older
Son, I’ll be here until my time is over
Till the end you can depend on me
Life can be hard and the world may deceive you
There might be times when you think no one needs you
Son, follow love, go wherever it leads you
Till the end you can depend on me
I’ll be your rock, I’ll have your back
If you go off a beaten track
I can’t say how your life will be
But there’s one thing I guarantee
You can depend on me
Sleep, baby sleep
Stars are shining above you
I feel complete as I whisper: I love you
Son, I’ll be there, I will take good care of you
Till the end you can depend on me
I’ll be your rock, I’ll have your back
If you go off a beaten track
I can’t say how your life will be
But there’s one thing I guarantee
You can depend on me
(I’ll be your rock, I’ll have your back)
If you go off a beaten track
I can’t say how (I can’t say how)
Your life will be (your life will be)
But there’s one thing I guarantee
You can depend on me
You can depend on me
[Lyrics: Babel Fish - Depend on me]
no need for words ♥
I thought I missed you – and perhaps I do,
but I am DAMN happy you took your drama with you!
I’ve been so much happier and free since you left,
I think I am better off without you!
So thank you . . . .
